Staten ser på at vi ruineres. Kvinnehelse er ikke et privat ansvar

Jeg har lipødem. Det er en kronisk, smertefull fettvevssykdom som ofte blir møtt med en vegg av uvitenhet. Hver uke bruker jeg timevis i en pulsator, en maskin som mekanisk må klemme bena mine for å dempe det intense trykket. Jeg lever store deler av livet i medisinsk kompresjonstøy som er varmt, ubehagelig og begrensende. Det føles tidvis som om kroppen min er låst i et fengsel av smerte.

Siden 2018 har mitt liv vært definert av en smerte de fleste ikke kan forestille seg. Jeg gjør alt som forventes av meg for å holde meg på bena: Jeg trener styrke og presser kroppen så langt den tillater det. Jeg leser side opp og ned på både norsk og engelsk for å lære mer om sykdommen jeg har vært så uheldig å få.

Likevel står jeg alene.

I Norge i 2026 har nødvendig helsehjelp for kvinner med lipødem blitt et spørsmål om hvem som har råd til å kjøpe seg fri fra et smertehelvete. Skal det virkelig være slik?

Min økonomi vil aldri gi meg rom for å kunne dekke operasjoner til armer, lår, kne, legger og nedre del av magen som vil kunne gi meg et bedre liv.

Ofte........

© Adresseavisen