For å redde seg selv må Trondheim bli mer vågal.

For to år siden kalte Anniken Huitfeldt meg en «texan-trønder» etter at jeg ga henne et lynkurs i «amerikanisme». Det er en tittel jeg bærer med stolthet.

Jeg elsker Trondheim og Trøndelag.

På sosiale medier, hvor jeg har bygget et publikum på 76 000, klager jeg på turister som bare vil besøke Oslo, Bergen og «Nord». Jeg konverterer Lars Vaulars sanger om Bergen til trondheimshymner. Jeg skriker om den trønderske matscenen til alle som vil høre.

Og likevel tar sentraliseringen på. Til tross for min lidenskap for denne regionen, blir det stadig mer sannsynlig at vi må rykke opp jentene våre med roten og flytte til Oslo for å få jobb.

Min situasjon viser et større mønster som, hvis det fortsetter, vil true Trondheim. «Kompetansen forsvinner ut av regionen raskt», ifølge Midtpunkt, avisen til Næringsforeningen i Trondheimsregionen. Men det er ikke bare kompetanse som forsvinner, men mennesker som har lyst til å bidra og bygge noe her, folk som har et hjerte for byen de bor i.

Vi må ikke glemme hvor denne typen språk kan føre oss

Jeg har en svært variert bakgrunn. Jeg har blant annet drevet med formidling av forskning, tatt en doktorgrad og gitt ut tre bøker. Jeg har jobbet med journalistikk, foredrag, kommunikasjon, oversettelse og prosjektledelse for store norske organisasjoner. På fire år har jeg fått ett jobbintervju i Trondheim.

Selvfølgelig finnes det flere jobber i Oslo, men jeg søker på omtrent like mange i begge byene. Bortsett fra jobben som brakte meg........

© Adresseavisen