Hva skal du ta med deg når luften går ut av lungene dine?

Han er død. Dette er den andre artikkelen i mitt liv jeg har begynt med denne setningen, i dette tilfellet om Kong Harald V.

Merkelig, kanskje, å begynne en artikkel ved slutten. Ved den ultimate slutten, døden.

Av alt jeg har gjort i karrieren min, var kanskje det viktigste som professor spesialisert i død og eksistensiell angst knyttet til den.

Og når det gjelder død, livets slutt får oss til å reflektere over livet.

Døden knytter oss sammen med hvert eneste menneske – nå, før, og i framtiden. Ingen kan unngå det. Ikke de rikeste. Ikke de mektigste. Ikke de sunneste.

I døden har vi noe felles med alle, noe felles som knytter oss sammen i disse tankene om hva som gjør et liv meningsfylt.

Samme uke som kongen gikk bort, døde også Dolly Parton. Jeg brukte mesteparten av barndommen min i Texas til å lære om norsk musikk og kultur. Jeg er for eksempel fortsatt opptatt av Karpe (å bli omtalt i VG som en av deres største fans gjorde meg kanskje stoltere enn både PhD -en og forskningen min). Så jeg visste ikke så mye om Dolly.

Men etter at hun døde, lærte jeg masse om henne fra sosiale medier. Om hvordan hun donerte mye penger til barn, særlig for at de skulle få lese. Så rik, så berømt, så talentfull var hun i livet. Men etter hennes død snakket folk om hvor mye hun ga til andre, hvor stort et hjerte hun hadde og hvor mye hun prøvde å skape en bedre verden.

Det minnet meg med en gang om en linje fra Karpe,........

© Adresseavisen