Jeg skriver dette med respekt, men også med uro. Ikke som medlem, men som en som i mange år har fått stå tett på Rosenborg.

I over 15 år har jeg levert måltider i noen av klubbens største øyeblikk på Lerkendal og ute i Europa. Det høres kanskje enkelt ut. Men måten mennesker møtes rundt et bord på, sier mye om kulturen i en organisasjon. Der har jeg sett noe av det fineste med Rosenborg: samholdet, stoltheten, engasjementet og kjærligheten til klubben.

Det er nettopp dette som nå står på spill.

For Rosenborg bygde en gang et tydelig verdigrunnlag. Verdiene skulle være mer enn ord, de skulle leves. «Alle i byen» visste hva de betydde. De var en uskreven kontrakt, en forpliktelse som bandt klubben sammen på tvers av roller og resultater.

I dag oppleves det annerledes.

Verdiene finnes fortsatt, men ofte som ord på en vegg. En kulisse bak mennesker som kommer og går. En klubb som snakker om kontinuitet, fremstår nå med for lite av nettopp det. Meningene er mange. Uenighetene er tydelige. Men altfor sjelden går vi i dybden på hva verdiene faktisk betyr, og hva de forplikter oss til i praksis.

Det er her vi må stoppe opp.

Med et ekstraordinært årsmøte foran oss har medlemmene makt til å påvirke retningen. Det er en styrke i demokratiet, men også et ansvar. For spørsmålet er ikke bare hva man ønsker å endre, men på hvilket grunnlag man gjør det.

Går vi inn i dette med sak og strategi – eller med person og makt?

Forskjellen er........

© Adresseavisen