Når studenter mister stipend fordi de har spart penger, handler det ikke bare om kroner og øre. Det handler om hvilke signaler vi sender til unge som tar ansvar.

Se for deg at du er 16 år i dag. Du får høre om boligkrisen, og at du sannsynligvis ikke vil få kjøpt bolig før du er 30 år, med mindre du begynner å spare tidlig.

Du gjør det samfunnet forventer av deg. Du skaffer deg jobb ved siden av skolen. Du jobber helger og ferier. Du sparer penger gjennom flere år, samtidig som du gjør deg klar til å studere.

Så kommer beskjeden: Staten vil ikke at du skal spare for mye. I dag er formuesgrensen for studenter på ca. 500 000 kroner. Har du mer enn dette i netto formue, mister du stipendet i Lånekassen. I praksis betyr dette at staten straffer studenter som har opparbeidet seg oppsparte midler.

For oss i Høyre er det et grunnleggende prinsipp at det skal lønne seg å arbeide hardt. Samfunnet vårt etterspør arbeidskraft, og unge mennesker trenger stadig mer arbeidserfaring for å få en relevant jobb etter studiene. I dag sliter mange nyutdannede med å få sin første jobb etter endt studieløp, og ofte handler det om manglende arbeidserfaring.

Når studenter arbeider ved siden av studiene, skaper det derfor verdi på flere nivåer. Den enkelte student får erfaring, nettverk og økonomisk trygghet. Samtidig får samfunnet tilgang på etterspurt arbeidskraft. I flere sektorer står vi allerede overfor store bemanningsutfordringer, blant annet i helsesektoren.

Dette får meg til å lure: Lønner det seg ikke for samfunnet at studenter som kan, arbeider mer?

Formuesgrensen rammer ikke bare «rike studenter». Noen studenter har spart penger gjennom mange år med arbeid ved siden av skolegang. Andre kan ha oppspart formue fordi vedkommende har mistet en eller flere foresatte, og har arvet penger de knapt har rukket å forholde seg til. Likevel mister disse studentene stipendet.

Misforstå meg rett: Det er rimelig å stille spørsmål ved hvorfor svært rike personer skal motta stipend finansiert av fellesskapet. Men denne debatten bommer på virkeligheten.

Milliardærer vil sjelden være opptatt av de relativt små summene et stipend utgjør. For å få hele stipendet må man ta opp fullt studielån. De fleste milliardærer vil sannsynligvis ikke ta opp lånet i det hele tatt. I tillegg er det få milliardærer som er 19–25 år gamle heltidsstudenter ved offentlige universiteter.

Spørsmålet blir derfor prinsipielt: Hvor skal grensen gå? Hvor rik må du være før du mister et universelt gode i samfunnet, finansiert av oss alle?

En formuesgrense på 500 000 kroner sender etter min mening et uheldig signal. Den antyder at studenter ikke forventes å ha spart særlig mye penger før studietiden. I en tid hvor boligkrisen er større enn på lenge, fremstår dette som et merkelig signal.

For mange unge er nettopp sparing veien inn i boligmarkedet. I pressområdene i de store byene kreves det betydelig egenkapital for å kjøpe bolig. Mange begynner derfor å spare allerede i tenårene.

Når staten reduserer stipendet for studenter som har spart penger, risikerer vi å sende et budskap om at sparing ikke lønner seg. Det kan bidra til en usunn polarisering, der det oppleves som om systemet straffer de som har arbeidet og spart i mange år.

Det er et signal jeg mener vi bør være forsiktige med å sende. For det er ikke pengene jeg er mest redd for, det er signalene som staten sender ut.

Økonomi handler ikke bare om økonomiske insentiver, men holdninger. I dette tilfellet at innsats og ansvar ikke verdsettes.

Et samfunn bør oppmuntre unge mennesker til å arbeide, spare og ta ansvar for egen økonomi. Når ordningene våre i stedet gjør det mindre lønnsomt å spare, bør vi stille spørsmålet om systemet faktisk fungerer slik det er ment, eller om det blir et paradoks.

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!

© Adresseavisen