Jeg ble foreldreløs i fjor. Ja, jeg vet at det, i en alder av 58, ikke kiler tårekanalene som «Oliver Twist» eller «Annie.» Likevel. Det kommer noen tanker om egen forgjengelighet, slekt skal følge slekters gang og alt det der.

Over halvveis i livet. Hva nå? Hvilken tiårskrise venter en 60-åring?

Da jeg var 40 begynte jeg å løpe. Jeg løp og løp, i skogen, i byen, i nærområdet, maraton og halvmaraton, det jeg kom over. Da jeg rundet 50 ble jeg gretten. Det er ikke den lærer, Rødt-politiker eller feminist i byen jeg ikke har lagt meg ut med.

I slutten av 50-åra har jeg blitt mild og kjærlig som en varm solgangsbris. Har noen lagt merke til det? Det skyldes sikkert testosteronmangel. Jeg synes Mímir og Marie er både dyktige og svært sjarmerende. Til og med Roald Arentz har jeg fått sansen for. Han har glimt i øyet. Noe av det han mener er også helt ålreit. I tillegg er han Manchester City-supporter. Det hjelper.

Det er tungt å være hvit, middelaldrende mann. Vi er en pariakaste. Vi får, av og til med rette, skylden for det meste som går galt. Børge Brende, Terje Rød-Larsen og Thorbjørn Jagland har ikke gjort noe for å løfte vår anseelse. Jeg skulle gjerne hatt et streif av minoritet i meg. Litt samer uti slekta. Noe som kunne gitt meg litt sympati. Ikke bare vært en sliten, gammel «Nardoramp» med blod fra Namsos og Stavanger i årene.

Jeg har følt på redselen for å bli den gretne gubben som er mot alt. Likestilling, Prideflagg på jobben, vegetarmat i kantina. Ende opp som klimaskeptiker. Januar var jo faen så kald, ikke sant. Den typen som klager over at jeg ikke får strømstøtte på hytta på Oppdal. Men det er svinedyrt, altså, det kan ikke understrekes nok. Den bitre, hvite, middelaldrende mannen som lever sitt liv i kommentarfeltene på Facebook.

Men jeg har da mine triks. Jeg spretter (i den grad jeg er i stand til å sprette) muntert opp av senga hver morgen. Jeg tar en skje tran og forsøker å smile mot verden. Jeg er svært bevisst på ikke å nynne. Og endringsvilje er mitt mellomnavn.

Nye datasystemer på jobb? Bring it on. Medarbeidersamtaler med digitale verktøy du behøver doktorgrad for å skjønne noe av? Herlig. Innholdsløse Teams-møter? Det er alltid noe å lære, tenker jeg.

Men det hender jeg ryker på en smell.

Jeg var i butikken og skulle ha en Frus med eplesmak. Jeg vet alltid hva jeg skal ha. Foran kjøledisken sto en dame. Hun kjælte med hver eneste flaske og leste innholdsdeklarasjonen som jeg leser siste nytt om Manchester City.

Irritasjonen kom umiddelbart. Hun har sikkert masse intoleranse. Veganer. Tilhenger av alternativ medisin. Tatt Afrikastudier på Dragvoll. Garantert med i en lesesirkel der de leser Vigdis Hjorth og Hanne Ørstavik. Den typen som har politisk korrekte bannere på profilbilder. Sikkert i overgangsalderen. Intet nytt fra østrogenfronten.

Slike tanker. Slemme tanker. Jeg følte meg som verdens verste menneske.

Når alt kommer til alt. Det er kanskje like greit at neste tiår kommer. Da skal jeg bli god mot alle.

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no.

© Adresseavisen