Lytt til saken

forfatter

Klassisk dødsing går i all enkelhet på å kaste seg vannrett ut i X-form i lufta, før man krøker seg sammen i reka rett før man treffer vannoverflaten.

Sporten ble angivelig oppfunnet på Frognerbadet på syttitallet. Dødsing var kjent da jeg vokste opp i Oslo i nittiårene. De tøffeste dødset fra tiern eller Pantern-klippene på Bygdøy for å imponere jentene.

Da jeg noen år senere hørte at noen gamle bekjente fra Oslo Vest hadde startet «Det internasjonale dødseforbundet» og skulle arrangere «VM» på Frognerbadet, tenkte jeg at det var et nostalgisk vink til nittitallet. Få utenfor bygrensen ante hva sporten var.

Nettet endret alt. Med et mobilkamera og en konto i sosiale medier kunne hvem som helst kringkaste sporten til hele verden.

Dødsing passet TikTok-algoritmene til generasjon Z perfekt: På noen sekunder kunne man fange et spektakulært hopp og en splashlanding som fikk de uinnvidde til å lure på om dødserne hadde slått seg helseløse.

Dødsingen spredte seg utover Norge og etter hvert til land som USA, Sveits og Frankrike. Hoppene ble høyere: 20 meter, 30 meter, 40 meter, før en ung franskmann ved navn Côme Girardot forleden knuste verdensrekorden med en døds fra 44,3 meter.

Jeg tror utviklingen er et slående bilde på en verden som fremstår stadig mer ekstrem og ute av bane.

At våghalser utfordrer skjebnen, er like gammelt som menneskeheten. Men der femten meter tidligere var ansett som grensen........

© VG