Lytt til saken

historiker i den liberale tankesmien Civita

Noe av det mest ahistoriske og uverdige jeg hører, er at Holocaust brukes som et argument mot jødene.

Når det hevdes at jødene – av alle – burde ha «lært av historien», og dermed bære et særlig ansvar for å unngå krig og menneskerettighetsbrudd, er det både moralsk fordreid og historisk feilslått.

Virkeligheten er mer kompleks – og ofte det motsatte. Om noen skal møtes med forståelse for en viss beinhardhet, er det jødene.

Antisemittismen har vært en del av vestlig historie i snart to tusen år. Holocaust – nazistenes forsøk på å utrydde elleve millioner jøder, hvor seks millioner ble myrdet – representerer den moderne historiens absolutte nullpunkt.

Antisemittismen er ikke en fotnote, men en grunnkomponent i Europas kulturelle arv. Den som vil forstå Europa i dag, må forstå denne historien – for eksempel gjennom boken «Jødehat: Antisemittismens historie fra antikken til i dag».

Antisemittisme er fortsatt en sivilisatorisk utfordring. Det illustreres tydelig av behovet for massiv politibeskyttelse av synagoger, jødiske barnehager og skoler i en rekke europeiske land.

Fra Lisboa til Oslo. Tyskland er intet unntak.

I tillegg til klassisk, ofte høyreradikal antisemittisme, har også en variant med røtter i den arabiske og muslimske verden fått fotfeste i Europa.

At også muslimer kan være antisemitter, er et vanskelig tema – særlig fordi muslimer i Europa selv ofte er en utsatt minoritet.

For hundretusener av overlevende etter Holocaust ble Israel en nødhavn. Når ingen andre kunne beskytte dem, måtte de beskytte seg selv.

Det er lett å forstå logikken. Israel, med sine knappe ti millioner innbyggere, har gjennom hele sin eksistens vært omgitt av fiender som åpent har ønsket statens utslettelse.

Israel har blitt........

© VG