Lytt til saken

finne, feminist, firebarnsmor og journalist i Minerva

Jeg har alltid kimset av bygdefolk som aldri har flyttet ut av den lille bygda si. Det er jo en grunn til at man ikke bør ha lærerutdanning på Nesna eller videregående skole i Lom.

Det er rett og slett et paradoks: Videregående, for ikke å nevne høyere, utdanning dreier seg om å få andre perspektiver.

I hele sitt liv har mine barn fått høre at om de blir på Lillehammer, er de ikke lenger mine barn.

Jeg kjenner disse «lokalpatriotene» fra kommunepolitikken. De har aldri bodd utenfor den lille flekken sin og det er premisset for hele deres politikkutforming.

Slik blir små steder enda mindre. Tankene blir sementert. På Lillehammer har de først nå kommet på at de ikke lenger kan leve av en OL som fant sted for 30 år siden.

Hva de derimot kan leve av, har de ennå ikke kommet på.

Men det er faktisk ikke snevert bare i Distrikts-Norge. Det er like snevert i Oslo. Kanskje er det mest snevert akkurat der? For i motsetning til bygda, tror de at de er midtpunktet.

Når man bor andre steder i landet, får man alltid høre om Oslo.

Man må alltid forholde seg til Oslo, på et eller annet vis. Skoleklasser og familier tar turen til Oslo. Nyhetene er Oslo-dominert.

Det skal godt gjøres å vokse opp i Norge uten å besøke hovedstaden en gang iblant.

Men Oslo-folk, de behøver ikke å forholde seg........

© VG