Lytt til saken

Stående på stranden i Ervik ved foten av Vestkapp på Vestlandet forsto jeg endelig betydningen av verset:

«Furet, værbitt over vannet».

Ordene jeg første gang må ha hørt i min mors mage foran Slottet i Oslo 17. mai 1974.

På alle 17. mai-dager siden barndommen har jeg sunget dette verset fra nasjonalsangen, men aldri helt og fullt forstått det.

Fordi jeg er barn av innvandrere.

Vi barn av innvandrere har tilegnet oss mye gjennom norsk skolegang, litteratur og norske vennskap.

Men vi har ikke alt.

Vi har ikke kunnskap som går i arv, vi har ikke bestemødre, onkler og tanter på Vestlandet eller i Nord-Norge eller i Agder eller i en bygd i Trøndelag.

Vi har ikke dype nok røtter.

Likevel står ingen på stedet hvil. Heller ikke «utlendinger». Vi gror både oppover og innover, inn i det norske.

Det er det jeg kjente.

Da jeg sto på stranden i Ervik, med enkle hus og småbruk som klorte seg fast til fjellsidene bak meg, og det ville, mørke og mektige Atlanterhavet foran meg.

Sterke vinder herjet med sjøen, med sanden og med........

© VG