Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg bor på Nordmøre, i Kristiansund, og kjenner godt til det sterke faglige fellesskapet vi har i kommunene her. Vi har lange tradisjoner for solidaritet og samhold, og 1. mai er vår felles dag for å si fra: Vi står sammen, og vi gir oss aldri i kampen for et rettferdig samfunn.

Vi lever i en verden preget av krig og konflikt, klimakrise og uro. I Europa trues freden av Russlands brutale krig mot Ukraina. I Midtøsten pågår en humanitær katastrofe. I USA fremmes en politikk som truer rettsstaten og menneskerettighetene. Og i stadig flere land knebles fagbevegelsen, slik vi ser i Russland, Tyrkia og Ungarn.

Denne utviklingen må vi ta på dypeste alvor. For historien viser at når fagbevegelsen svekkes, svekkes også demokratiet. Vi trenger en sterk og fri fagbevegelse som kan være bolverket mot autoritære krefter.

I Norge kjenner vi også på presset. Prisene har steget kraftig, rentene har økt, og mange familier her på Nordmøre kjenner på at det er vanskeligere å få endene til å møtes. Samtidig vokser ulikhetene, og lønnsveksten for vanlige folk har ikke holdt tritt med prisene.

FO organiserer de som står i førstelinja i velferden: Miljøterapeuter, barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere. Vi møter mennesker i krise, barn som lever i utrygghet, unge og eldre med behov for helhetlig omsorg og folk som faller utenfor.

Men velferdstjenestene er ikke selvfølgelige. Det vet vi her på Nordmøre, hvor små kommuner kjemper for å opprettholde gode tilbud. Vi trenger derfor at staten står opp for småkommunene og distriktene.

Kampene vi må ta nå

Vi trenger reallønnsvekst og en mer rettferdig fordeling som vil gi mer økonomisk trygghet for alle. Vi må ha styrking av........

© Tidens Krav