Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Norsk samferdselspolitikk har mange viktige oppgaver som våre veier og jernbaner skal løse. I et land med svært spredt bosetting er samferdsel helt grunnleggende, bl.a. for distriktspolitikken. På Vestlandet bor folket i hovedsak langs kysten, på øyene og rundt fjordene. Svært få bor i indre strøk, noe ethvert demografisk kart vil avsløre, kart som beskriver geografisk hvor folket er bosatt.

Et topografisk kart viser at veiene snor seg mellom fjorder og fjell, med mange fergesamband over fjordene og til øyene ute langs kysten, der folket bor. Alle veier har flere ulike formål, og store stamveier skal betjene både gjennomgangs-, lokal- og pendeltrafikk. Også på store stamveier er det lokaltrafikken som dominerer på de fleste delstrekninger. Den billigste og korteste stamveien er den som går dit de reisende skal, ikke i store omveier utenom som krever bygging av ekstra tilførselsveier.

Man får ikke et langsynt perspektiv av å ensporet stirre blindt på et kart uten befolkningsdata, man blir fjernsynet. Stamveier er hverdagsveier for folk flest, ikke en flykorridor for gjennomgangstrafikk. Korte rette veier langt fra folk, for et bitte lite mindretall på gjennomreise, skaper ikke utvikling men avfolkning. Et problem som vårt fylke kommer til å slite mye med i framtiden om man ikke forstår betydningen av døgnåpne hverdagsveier, ikke minst ute i distriktene. Veibygging er viktig og grunnleggende distriktspolitikk.

Pendel- og lokaltrafikken

Et langsiktig perspektiv på samferdselspolitikken krever kunnskap, vidsyn og innsikt. Korte, rette og flate veier er ikke løsningen hvis de ikke går dit de reisende skal. Slikt blir en omvei for folk flest, noe et demografisk kart vil avdekke umiddelbart. Å ignorere befolkningen er utilgivelig sneversynt. Å tro at stamveier bare skal betjene gjennomgangstrafikk er en fundamental misforståelse.

Eksempelvis er det svært få som reiser hele strekningen på E39 fra Kristiansand til Trondheim, og fra Bergen til Trondheim langs E39 er det bare omkring 60 personbiler og 30 lastebiler som kjører hele strekningen på en gjennomsnittlig dag. Man bygger selvsagt ikke en ny E39 kun for gjennomgangstrafikk, en må også ta hensyn til pendel- og lokaltrafikken, som er desidert størst.

Samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) lanserte i 2010 Fergefri E39 Kristiansand-Trondheim, og betegnet E39 som hovedpulsåren i vest. Hovedformålet med denne fergefrie kyststamveien er å knytte næringslivet og tilhørende bo- og arbeidsregioner tettere sammen. Formålet er altså ikke raskeste vei mellom Kristiansand og Trondheim, men å fjerne de største flaskehalsene langs kysten – fergene. Fergeavløsningsprosjekter blir da avgjørende, også på riksveier.

Fergefri

Fergekaiene fungerer kun som en gratis parkeringsplass for biler i en stillestående kø bak en bom som er stengt for ombordkjøring minst 85 % av tiden. Selv om det er gratis å parkere, er det ikke kostnadsfritt å vente. Fergedrift er et evigvarende pengesluk, med et gigantisk strømforbruk selv med stengt vei det meste av tiden, og tidvis problemer med regulariteten. Avganger blir kansellert på grunn av uvær, mannskapsmangel eller tekniske problemer. Transportbransjen klager over kansellerte avganger grunnet mannskapsmangel, i tillegg problemer med fulle ferger. Knapphet på kvalifisert personell gjør økt frekvens umulig. Ferger er også en miljøversting.

Politikere sier de ønsker å ta hele landet i bruk. Det gjør man ikke ved å stenge hverdagsveiene 85 % av tiden.

© Tidens Krav