Meninger

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg vet at mange er lei av 22. juli.

En grusom påminnelse midt i fellesferien, om noe vi helst vil være ferdige med.

Likevel er dagen fortsatt viktig.

I dag er det 14 år siden vi mistet 77 liv. 14 år siden regjeringskvartalet ble bombet, og 14 år siden barn og unge ble jaget, skutt og drept på Utøya. Dette er en dag som har brent seg inn i historien, og i hjertene til oss som står her – og til hele Norge.

Vi samles fordi vi husker. Vi samles fordi vi aldri kan – og aldri skal – glemme. For bak tallene er det mennesker. Det er tomme stoler rundt middagsbordet, det er søsken som ikke ble voksne sammen, det er foreldre som aldri får tilbake barna sine.

Men vi samles også fordi 22. juli ikke bare var en tragedie.

Det var et varsel. Det var et angrep på mennesker – og på ideer. På demokrati. På mangfold. På ungdom som engasjerte seg. Derfor er det så viktig at vi ikke lar minnene blekne, eller lar tausheten overta.

En forpliktelse

Vi sier:

Aldri tie. Aldri glemme.

Det er ikke bare et slagord. Det er en forpliktelse.

Det betyr at vi skal fortsette å snakke om hva som skjedde – og hvorfor det skjedde. Det betyr at vi skal stå opp mot hat, rasisme og ekstremisme – uansett hvilken form det tar.

Det betyr at vi skal lytte til dem som bærer sorgen med seg hver eneste dag.

Fjorten år kan være en hel evighet, eller et blaff av tid.........

© Tidens Krav