Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er sju milliarder kroner-spørsmålet etter debatten om Helseplattformen i Stortinget tirsdag.

Jeg vil begynne analysen med en gammel, personlig historie.

På 80-tallet gikk Dagbladet så det suste. De hadde så mye penger at de også kjøpte opp skakkjørte aviser, med mål om å bygge et konsern av lønnsomme mediehus.

I 1990 hadde konsernet brukt over 20 millioner på å dekke tapene i Nordmørsposten, men det var fortsatt ingen lønnsomhet i sikte. Da ble det satt inn et nytt styre uten prestisje på pengene som var brukt. De var kun opptatt av om de ville få dem igjen – eller risikoen for at de tvert imot ville tape enda mer. Da svaret på den analysen var henholdsvis nei og ja, kom det et par pressede Dagbladet-direktører opp på mitt kontor i Gågata og fortalte at siste utgave kom ut dagen etter.

Sett i ettertid var det et klassisk sunk cost-case. I slike beslutningssituasjoner er det bare framtidige kostnader som skal tas med i vurderingen. Sunk cost, på norsk irreversible kostnader som er påløpt, er ikke relevant.

Men har du noen gang hørt om sunk cost-prinsippet anvendt på offentlige prosjekter? At man stopper å bygge en vei, en stortingsgarasje, en togtunnel eller et OL-anlegg når budsjettene sprekker og investeringen viser seg ikke å bli i nærheten av samfunnsøkonomisk lønnsom?

Jeg har det ikke.

Jeg tror det har hovedsakelig to forklaringer.

Den ene er enkel. Den norske staten har så mye penger at den alltid har råd til å fullføre, uavhengig av fornuft. At dette utnyttes har vi sett mange eksempler på. Dyre samferdselsprosjekter igangsettes før man har fått inn tilbudene på det største og mest usikre anbudet. Etter litt oppstyr i departementene løses det med en søknad til Stortinget om ekstrabevilgning. Pengene tas fra en ramme som fører til at andre prosjekter skyves ut i tid. Ingen blir stilt til ansvar. Ingen.

Den andre forklaringen er at sunk cost-vurderinger har en politisk kostnad for de som har tatt investeringsbeslutningen. De kan ikke godt la en bru stå halvferdig. For velgere flest blir den stående som et monument over elendig styring og dømmekraft.

Disse beslutningstakerne har også alt å tape på å få på bordet en utredning som viser at de har båret tonnevis med havre til en død hest og at det finnes bedre alternativer.