INNI MITT HODE

Hadde han visst om japanske hager, kunne han kanskje finni roa der med riva i henda og de små grå steinene rislende over jernet som lagde jevne furer i grusen. Men jeg tror ikke fatter levnet zen en tanke. Kanskje så han på innkjørselen mer som en slagmark, der sykler alltid kom susende inn med bakbremsene på. Eller raske bein på vei ut og inn, som sloss som sparka, som gravde dype hull. Slik var den tilsynelatende grenseløse friheten vi hadde som barn på 70-tallet. Unger som fløy ut av døra om morgenen, opp i trærne, opp på takene, ut på stiene, klatre i fjellene, ned til stranda, ut på veien og aldri hadde vi klokker på og aldri måtte vi hjem.

Men var friheten hel for alle? Jeg husker godt at vi besøkte det halvferdige huset vi bygde i Presteåsen, jeg var vel fire år omtrent, brodern syv, vi så på rommene vi skulle få, det store til mutter'n og fatter'n, det mellomste til brodern og det lille kottet til meg. Jeg fikk klar beskjed om at storebror måtte få det største rommet, sånn var verden. Og slik forsto jeg at i denne familien var jeg en annenrangs borger. Og slik var barndommen i vårt hus, friheten var tilsynelatende stor, men lufta var ikke for alle, lufta var broderns, likeså TV-en, musikken, lekene og tida. Storebror ble grensa mot alt. Helt til jeg brøyt meg løs en dag og mistet noe av det som gjorde at jeg tilhørte der.

Uttrykket, førstefødtes........

© Tønsbergs Blad