Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Du søker på noe i nettleseren, og i den samme nettleseren er du logget på mail, sosiale medier og hvem vet hva annet. Neste gang du logger på sosiale medier, dukker det opp annonser om akkurat det du søkte på. Ikke så farlig? Hva om du sammenstiller all informasjon om deg ut fra hva du deler på sosiale medier, hva du søker på og nettsider du besøker. Har du søkt på en sykdom? Besøkt nettsiden til et politisk parti? Hvilke poster har du trykket «liker» på? Tror du at dine interesser er private? Hvem tror du tjener penger på at informasjon om deg finnes og deles? Hvem er det egentlig som har informasjon om deg lagra, hvor lenge lagrer de den og hvem har tilgang på den?

Når man begynte for alvor å snakke om GDPR handlet en del av diskusjonen om spørsmål som: hva om disse dataene havner i feil hender? Hva om Hitler hadde fått tilgang til et register med den informasjonen som noen nå har lagret om folk? For femten år siden føltes de spørsmålene kanskje litt paranoide. En mediesosiolog jeg snakket med en gang sa at i medieforskningen er de ikke overrasket over at overvåking à la «1984» skjer, men at vi selv systematiserer og samtykker til å gi bort informasjonen.

At ny personvernlovgivning resulterte i cookiebannere er egentlig helt absurd. Godkjenninga er en formalitet der du lures til å gi et samtykke for at slu markedsføringsfolk skal kunne si at de strengt tatt følger lover om personvern. Cookies er et verktøy man kan bruke for at det skal være kjekkere for deg å besøke nettsiden. Men cookies kan også brukes til å lagre og dele informasjon om deg. Hadde spørsmålet i bannerne vært: «Kan vi dele informasjon om din bruk av denne nettsiden med annonsører og kan informasjonen knyttes til din konto for mail, sosiale medier og hvem vet hva annet,» hadde ingen svart ja.

De samme markedsføringsfolka har også funnet på dark patterns. Enkelt forklart: Det er nærmest obligatorisk å godkjenne at det deles informasjon........

© Tønsbergs Blad