Stine-Maries tanker

Jeg dro fra hallen rett til legevakt med albue ute av ledd, brukket radius og to røkne leddbånd. Vel hjemme fra legevakta med kroppen full av beroligende og sterke smertestillende, time for operasjon og en sjukemelding i hånda tenkte jeg som så at det var jammen bra jeg rakk å henge opp adventspynten før jeg ble fanga i egen stue. Det ble mye ekstra på husbonden med vanlig husarbeid pluss julestri, det er bare å innrømme. Søstera og mora handla julegaver og bakte julebakst, mens jeg lå der ubrukelig og tomsete i huet av mer og mindre sterke smertestillende.

Så ble det mye titting på fuglemateren, god tid til julefilmer og jeg var hjemme når ungene kom hjem fra skolen. En del ting hang på halv tolv og noen av søndagene i advent kom vi på dagen etter, og en julegave til den ene ungen ble bare liggende midt på stuegulvet uten at jeg gjemte den eller pakka den inn og guttungen spurte «hva er dette??» og jeg måtte bare si, «oi he he, ja har du lyst på den – det er en sånn årskalender man tegner i selv». Guttungen var kjempefornøyd, og så måtte vi kjøpe en ny liten gave til poden. Ja ja.

Mot slutten av desember begynte det å tære på, og far i huset var sliten og lei. Mor med brukket arm insisterte på at jo, husbonden må få fra på guttas julebord! Ungene og jeg klarer oss. Barna må hjelpe til hjemme så pappa får litt fri. På med juleslipset og ut med far. Ungene lager mat, og jeg hjelper til så langt det går, og vi gjør det enkelt for oss sjøl, med lettvint mat. Dette går jo riktig så fint. Med lillebror i seng, koser storebror og jeg oss med en zombieserie.

I en snøfri desember, med ruskevær og vind som uler rundt veggene i et hundre år gammelt hus, kan man jo lett la seg skremme. Hva var den lyden? Sikkert bare lillebror som rasler oppe på rommet sitt. Nei, der var den igjen. Særr, hva var den lyden? Vi skrur av TV-en og står på kjøkkenet og........

© Tønsbergs Blad