Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Politikken er full av formelle og uformelle arenaer, og politikk skapes i møter mellom mennesker. Mennesker som tar med seg erfaringene de har fra oppveksten sin, yrkeslivet sitt, nærmiljøet sitt og ikke minst: alle sakene de har arbeidet med i sin politiske karriere. Derfor spiller det en rolle at noen snakker om «erfaringer fra Vestfold», både i partimøter og på Stortinget, men også i regjeringsapparatet.

Det ligger reell makt i at Vestfold-perspektivet er noe statsrådene må forholde seg til i allerede når beslutningene drøftes i regjeringskonferansene, ikke bare etter at beslutningene er tatt og partiene skal informeres. Det er forskjell på å være en som blir ringt for å spørres om råd, og å være den som ringer for å spørre om råd. Og poenget er ikke at den hypotetiske Vestfold-statsråden skal være en møteplager med overilt behov for å hilse hjem. For det første ville det være kontraproduktivt. For det andre er en statsråds jobb helheten og nasjonens interesser. Vestfold skal aldri gå foran Norge i regjering. Poenget er rett og slett så enkelt som at en som kjenner Vestfold best kan bruke den kunnskapen når det er på sin plass.

Vi vestfoldinger faller mellom to stoler i politikken. Vi er for urbane og Oslo-orienterte til å identifisere oss med eller ønske å være en del av «distriktsgjengen», samtidig som byene våre på langt nær er store nok til å få være med når storbyene «leker sammen». Det gjør det sannsynligvis vanskeligere å hevde seg, og vanskeligere å bli en del av nettverkene som virkelig heier på hverandre fordi de ser hverandres utfordringer og anerkjenner forsøkene på å skape politikk som er relevant for seg og sitt område. Geografisk og demografisk likhet har mye å si når man skal finne sammen innad i partiet. Vi i Vestfold skiller oss litt ut, med vårt bitte lille areal og seks store........

© Tønsbergs Blad