Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

En rask håndsopprekking i et av klasserommene mine, viste at så godt som alle tenåringene bærer på en drøm om å bli såkalt «økonomisk uavhengig».

Jeg må innrømme at jeg ikke egentlig lar meg friste. Jo visst kunne det vært godt med litt mer fri, og litt mer frihet. Selv om jeg ikke har tro på at sekstimersdagen lar seg gjennomføre som den nye normalen på samfunnsnivå, ser jeg jo at det ville gjort hverdagen min både enklere og mer behagelig. Jeg tror for eksempel at vi er mange småbarnsforeldre som gjerne ville hatt et arbeidsliv som ga hverdager der ungene tilbrakte flere våkne timer med oss som familie enn i barnehagen, selv med plass i en god barnehage. Men helt fri? Nei, takk!

I livet mitt er arbeidsplassen min en av de tingene jeg verdsetter aller mest. Jeg elsker ikke hver dag, jeg elsker ikke alle oppgavene og jeg vurderer stadig vekk å skifte jobb. Iblant er jeg usikker på om jeg har noe særlig hår igjen på hodet, fordi jeg må forholde meg til dårlige løsninger som å flytte eksamen to uker frem, eller stadig vekk å kjenne at tiden min ikke strekker til og at jeg forventes å løse oppgaver som ligger godt innenfor andre yrkers fagfelt, og godt utenfor mitt eget.

Men jeg har en jobb jeg virkelig liker, og som jeg opplever som meningsfull. Å bidra til at ungdommer utvikler kunnskaper og ferdigheter som de vil ta med seg og videreutvikle resten av livet føles rett og slett skikkelig givende. Selvfølgelig kan man oppsøke givende aktiviteter også utenfor arbeidslivet, men på jobb kommer det av seg selv.

Og utover jobbens egenart, er det så innmari mange ting jeg verdsetter med det å gå på jobb. Jeg elsker å få brukt hodet mitt. Å gjøre kompliserte ting tenåringsvennlig. Jeg liker å lese faglitteratur og forsøke å omsette det til praksis, se hva som skjer, og prøve igjen for å gjøre det enda bedre. Jeg liker å lære mye........

© Tønsbergs Blad