Jeg sto i klasserommet for noen år siden, og la plutselig merke til hvor vage ungdommene var da de snakket om 22. juli. Hvor lite konkrete beskrivelsene var, og egentlig hvor hverdagslige en del av utsagnene fremsto. For på de femten årene, har terrorangrepet som slo oss i bakken gradvis blitt til «hendelsen», og ofrene til noen som «døde». Som om det bare var noe som skjedde, som en bilulykke langt, langt borte eller gårsdagens bombe i et smug i et land ingen av dem har noe forhold til.

Jeg ble stående. Lyttet. Observerte. Prøvde å ta det inn, og etter hvert kjente jeg på et enormt ansvar. Jeg er voksen. Jeg er lærer. Jeg var ungdom og politiker i 2011, og kjente mange andre som var det samme. Jeg er en som har krystallklare minner fra den dagen. Jeg husker hvordan bomben i regjeringskvartalet fikk oss til å sjekke om Oslo-folkene «våre» var trygge. Jeg kjente til ei som overlevde og kunne fortelle om marerittet på Utøya. Jeg kjente en........

© Tønsbergs Blad