LEDER

Med sin praktfulle beliggenhet på byens tak, er museumsbygningen på mange måter et symbol på Tønsbergs omskiftelige historie. Nærmeste nabo er de to store gravhaugene, som Snorre kobler til to av Harald Hårfagres angivelige sønner, men som vi egentlig ikke vet så mye om. Området her var også tilholdssted for Haugatinget, der flere kongehyllinger fant sted i de dramatiske borgerkrigsårene på 11- og 1200-tallet.

Middelalderbyen Tønsberg gikk langt på vei under, men på 17- og 1800-tallet fikk den lokale sjøfarten bokstavelig talt vind i seilene. Opp til Haugar flyttet navigasjonsutdanningen i 1881, og ca. 40 år senere sto den nye sjømannsskolen klar, tegnet av arkitektene Andreas Bjercke (1883 – 1967) og Georg Eliassen (1880 – 1964). En praktbygning i rød teglsten, uten sammenligning den flotteste skolebygningen i et Tønsberg som var inne i sin storhetstid som sjøfartsby.

Så hva skulle man bruke et slikt tempel til da det ikke lenger skulle utdannes sjøfolk her? Svaret kjenner vi: I 1993, mens de siste studentene kjørte maskinsimulator på loftet, opprettet fylkeskommunen og Tønsberg sammen en stiftelse, og med tegninger fra arkitektene Kristiansen & Bernhardt ble lokalene bygget om til det nye formålet: Den første tunge, offentlige satsingen på fremvisning av kunst her i fylket.

Oppstarten av det nye museet gikk ikke for seg i stillhet. I Tønsbergs Blads arkiv fra 1994 kan man lese om en ombygging som ble dyrere enn først........

© Tønsbergs Blad