INNI MITT HODE

Jeg husker da truse-skiftet kom. Vi var ferdig på barneskolen, og skulle begynne på ungdomsskolen, og i løpet av sommerferien forsvant trusene (nesten). De hadde i hvert fall blitt veldig små. Jeg fulgte med på trenden, og fikk overtalt mamma til å bli med meg og kjøpe fem bitte små truser (det var fem-for-tre-tilbud), og et nytt ord ble nå en del av mitt vokabular: Trusekant.

Ja, trusekanten skulle skjules. I gymgarderoben sjekket vi hverandres ikke-eksisterende trusekanter for å se om de nettopp var ikke-eksisterende, og hvis man mot formodning hadde tatt feil truse på (en hvor trusekanten syntes igjennom den superstramme treningstightsen), hadde nok noen en ekstra. Ingen ville ha gymtime med «dobbeltrumpe», som vi kalte det den gangen.

Frykten for trusekanten har forfulgt meg siden, og åpenbart er jeg ikke den eneste. Her om dagen satt jeg i garderoben på treningssenteret og fikk totalt flashback til gymgarderoben i 8. klasse. De fem kvinnene omkring meg, pluss meg selv, satt og skiftet til treningstøy, og en etter en gikk vi og sjekket trusekanten i speilet. Først kikke, så prøve å få hånden ned i den stramme tightsen, for så å dra kanten liiiitt lenger opp så den ikke syntes. Hun ene hadde nok tatt feil truse på, for hun måtte brette kantene litt........

© Tønsbergs Blad