Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Det begynner å bli en stund siden jeg første gang ble spurt om jeg kunne bidra som musiker i Nøtterøy Amatørteaters barneforestilling «Tornerose». Det skulle bli starten på et bekjentskap med en dugnadsånd jeg knapt har sett maken til.

Jeg er egentlig bare på plass på Papirhuset Teater som en venn av instruktørene i teateret. En liten krise har gjort at de trenger noen til å hoppe inn som musiker i produksjonen. Jeg er vel den eneste som ikke har mitt eget barn i et kostyme. Jeg skal bare være en del av forestillingens husband. Det gir meg riktig nok en mulighet til å observere teaterverdens svar på idrettsforeldre. Et herlig syn.

Én far er sjef for scenografien, en annen er lydmann. Kostymer har blitt sydd av kostymeavdelingen, og bak scenen sminker energiske mødre barna til hva enn de skal være når de kommer ut i lyset. Rundt meg i bandet sitter det flere foreldre. Én far spiller trommer, og en annen kontrabass.

Det jeg biter meg mest merke i, er at absolutt ingenting av det som er gjort er venstrehåndsarbeid. Kulissene er smått utrolige, med alt fra snakkende trær til flyvende tepper. Her ligger det mange timer med snekring, maling, stifting og klipping. Kulissene flyr ut og inn på hjul, manøvrert av ivrige foreldre bak sceneteppet. Kostymene er på detaljnivå. Hår og sminke også. Lyden styres av en av fedrene, som jobber med musikkproduksjon til vanlig. Han har en assistent igjen, en annen forelder, som sørger for at alle barna har riktig bøyle på seg til enhver tid.

På forestillingene, som for øvrig er gratis under mottoet........

© Tønsbergs Blad