Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

De fleste leger i dag er, for å sammenligne med leger for mange år siden, noe kjedelige. Før var det leger med visse karaktertrekk som ville ha fått Statsforvalterens telefon til å kime hver bidige dag.

Jeg skal ikke nevne navn, men de som kanskje leser dette her, vil huske dem.

Måtte fyre selv

Se for dere et venterom full av pasienter på et legekontor en iskald vintermorgen. Den gang var det ikke varmepumpe eller panelovner, men en liten vedovn. Legen er forsinket på grunn av all snøen, kommer inn rød i ansiktet, tar av seg hatten, vinterfrakken og skjerfet og merker at venterommet er kaldt. Han skuler på sine pasienter:

«Men i Herrans navn! Er det ingen som har klart å slenge inn noe ved?»

Pasientene ser målløse på den irriterte legen som tramper inn på sitt kontor og smeller døra igjen bak seg. Om pasientene fikk fyr i vedovnen? Ja.

Sprekka som ikke grodde

En annen lege som var kjent for å være noe vel ærlig med sine pasienter, hadde følgende å si til en pasient med et sår som klødde: «Jeg har jo hørt at et sår som klør, gror», sa pasienten. Legen kastet et blikk på såret og svarte grettent: «Hmpf. Jeg har klødd i bakenden i flere år, og den sprekka har ikke grodd igjen enda».

En tredje lege hadde sine reservasjoner overfor barn. Han likte dem ikke, men barna likte ham, til hans store overraskelse. Barn for ham var noe herk, en gjeng bråkebøtter som peip for veldig lite. Den gang tok legene blodprøver og satte sprøyter selv, i dag er det helsesekretærer som gjør dette, og nålene i dag er tynnere. Sprøytenålene den gang var tykke, de ble brukt om igjen etter desinfisering og sterilisering, og de måtte files, slik at nålen var skarp.

Hestekanyler

Det var utbrudd av en smittsom og allmennfarlig sykdom i byen og barna ble sendt fra skolene til flere legekontorer og til legen som ikke var overvettes begeistret for barn og det skulle tas blodprøver........

© Tønsbergs Blad