INNI MITT HODE

En skikkelig «landesorg», rett og slett. Nå står det i ordboken at landesorg er «sorg som rammer et helt land, for eksempel over at en framstående person er død, eller over en stor ulykke.»

For meg beskriver ordet en sorg over rett og slett «miste» det landet jeg kjenner så godt på andre siden av Atlanterhavet.

Helt tilbake til august 1990 satte jeg mine ben på det amerikanske kontinentet for første gang. Jeg tror ikke noen her hjemme skjønte hvorfor jeg ville bli utvekslingsstudent, men jeg forlot Norge for å søke spenning med å bo i USA.

Klart, det var både oppturer og nedturer i New Mexico, men jeg ser tilbake til USA-oppholdet den gang som kjært. Så kjært at jeg har venner jeg fortsatt kaller familie.

Så glad ble jeg i USA og folkene der, at jeg søkte meg tilbake. Min journalistutdannelse fikk jeg i Sør-Dakota, og hadde all min praksis her hjemme hos Tønsbergs Blad i sommerferiene. Til sammen bodde jeg i «Junaiten» i fem år. Siden har jeg vært tilbake annethvert år, og hver gang har jeg tenkt at «nå blir det vel en nedtur». Hver gang har det blitt en opptur!

USA er rett og slett mitt andre hjemland. Det er derfor jeg er i landesorg, og du skjønner helt sikkert hvorfor …

Jeg er nok en diplomat som ikke ønsker bråk med noen. Som du skjønner ga mine år i USA opplevelser og vennskap som jeg setter høyere enn å bli uenige om det presidenten til enhver tid gjør. USA er så mye mer enn politikken.

Men jeg sitter i en skvis. Det har blitt til at det går enda lenger mellom hver gang jeg sjekker sosiale medier. Så polariserte er også mine amerikanske venner, som nok er delt 50–50 mellom tilhengerne og motstanderne av Trump. Jeg opplever falske nyheter fra begge sider, og det har blitt en vepsebol som jeg ikke vil ta i.

Noen lurer på hvordan jeg kan være venner med den........

© Tønsbergs Blad