INNI MITT HODE

Tøyingen er gjort for å forberede musklene. Jeg må være klar for den potensielt smertefulle aktiviteten vi alle (eller i hvert fall de med en innkjørsel) må gjennom.

Pust inn, pust ut. Superundertøyet er på, og piggskoene sitter godt.

Pust inn, pust ut. Døren må dyttes kraftig for å i det hele tatt åpnes på gløtt. Et godt tak i spaden rett utenfor, og jeg er i gang.

Den hvite fienden pisker mot ansiktet, og ullvottene blir bløte med en gang. En meter bortover, to meter. Fienden forseres, og kastes vekk. For så å blåse tilbake på stien bak meg. Tanken på motorkraft frister, for borettslagets snøfreser spiser snøen i stedet for å kaste den. Men den tanken forkastes. Her skal rå muskelkraft bekjempe fienden.

Pust inn, pust ut. «Dette skal jeg klare», tenker jeg og bytter grep. Av en eller annen grunn dukker Kool and the Gang opp inni mitt hode. De synger «There's a party going on right here. A celebration to last throughout the years».

«Lær deg å elske snøen, Eigil» er mitt mantra. Et mantra jeg har hatt i hele mitt voksne liv. Det har kvernet inni mitt hode hver gang kaoset kommer. For det er tross alt ikke snøen som er problemet, men min reaksjon på den. Eller …

Pust inn, pust ut. Jeg har aldri lært meg å elske snøen. Det er ikke så lett å møte vinterens snøkaos med........

© Tønsbergs Blad