MAKT

Baksiden av vinnerens medalje heter ydmykhet. Derfor er jeg redd dem som i politisk seiersrus hoverer, bygger murer og bruker anledningen til å erstatte normale regler for fair play med pengebegjær, makt, ærgjerrighet og hevnlyst.

I snart to måneder har jeg nærmest hver dag drukket morgenkaffen til en ny dose med Trump-nytt. Trusler om militærmakt mot en nær alliert, handelskrig med de samme allierte, en president som stiller spørsmål ved Europas verdifundament, sier opp Paris-forpliktelsene og stanser militærhjelpen til et land som kjemper for livet mot en brutal, diktatorisk overmakt.

Han som engang var lederen for den frie verden har ikke bare utfordret vår sans for hva som er rett og galt, men fraranet oss en tilværelse slik vi kjente den. Fra jeg skriver dette til det kommer på trykk er jeg redd for hva hans allianse med Putins Russland kan ha ført med seg av ytterligere utrygghet og angst.

Nyhetssendingene er i ferd med å skape en frykt- og sorgreaksjon som etterkrigsgenerasjonen ikke har opplevd maken til. En frykt som er følelsesladet men også rasjonell- det er ingenting i den internasjonale situasjonen som sier meg at jeg skal roe meg ned – ikke i Ukraina, ikke i Gaza, Kongo eller i strandede klimaforhandlinger, brutte miljøkonvensjoner og sviktende hjelp til verdens fattigste. Det er ikke åpenbart hva jeg kan gjøre for å stagge denne frykten bortsett fra å rope på opprustning, i en slags fortvilet tro på at et våpenkappløp vil bygge mer sikkerhet og dempe min uro.

Eller vi kan bure oss inne som under pandemien og finne en TV-serie vi ikke har sett mer enn én gang tidligere. Selv flyktet jeg nylig inn i et pusterom av fryd over norsk overlegenhet på ski under VM i Trondheim. Og hva skjer, så? Midt under min distraksjon fra geopolitisk katastrofe faller vi ned i et etisk synkehull verre enn det norsk idrett noensinne har vært i.

Vi som har grått sammen med Therese Johaug da hun ble tatt i doping (feilaktig dømt, selvsagt – slikt gjør da ikke nordmenn!) har fått forstyrret vårt nasjonale selvbilde. Norge, som en edel og rettskaffen idrettsnasjon bygget på tufter i Engerdal, Mosvik og Dalsbygda, og på en grunnmur av masseidrett og «en sunn sjel i et sunt legeme», vil komme til å bruke lang tid på å komme seg på beina igjen.

I normale tider ville jeg tatt lettere på dette. Men det går en bro mellom skredderne i hoppleiren og dem som for tiden lyver og tvinger seg til makt, posisjoner og rikdom på den internasjonale........

© Tønsbergs Blad