Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I 1983 var jeg 10 år, og spilte fotball hele tiden. På løkka. Eller Plassen, som min fotballbane het. Tvers over veien fra gården der jeg vokste opp. Midt i «Rosenborg-land».

Plassen var min barndoms oase. En liten grusbane med rustrøde mål, hullete nett og masse løvetann på sidene. Faktisk så mye løvetann at det var umulig å spille ving der. Men det gikk bra. Fordi det var sjelden vinger der.

Jeg var ofte alene på Plassen. Men det var ikke snakk om utenforskap eller ensomhet. Mer fordi det var få jevnaldrende barn i nærområdet. Faktisk så var vi bare tre stykker i klassen. Og verken Kjetil eller Ragnhild var interessert i fotball. Ikke læreren vår, Turid, heller. Men det ordnet seg ved å spille alene. Jeg var to lag, og jeg var også alle spillerne. I hvert fall de beste spillerne. Kampene på........

© Tønsbergs Blad