Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

For er det en ting vi er sikre på når vi er født – så er at vi skal dø. Men når og hvordan vet de færreste av oss. For det er mange måter å beskrive død på: 

Død, dø, dødsfall, ta liv, drepe, drap, mord, selvmord, assistert selvmord, eutanasi, aktiv dødshjelp, livsforlengende behandling, avstå fra behandling og palliativ behandling. 

Noe er straffbart, noe er lov i alle land, noe er lov i noen land. Så her gjelder det «å holde tunga rett i munnen og hodet kaldt». For hvor går grensen for straff og lovlighet?

I tre tilfeller har jeg vært vitne til frakobling av livsforlengende apparater slik at døden inntraff. Ett på sykehjem og to på sykehus. Alle var selvfølgelig mennesker med uutholdelige lidelser uten utsikt til å kunne leve. Jeg, som pårørende, sa ja til å la dem slippe mer lidelse og smerter. 

Er frakobling av livsforlengende apparater aktiv eutanasi? Nei, loven er klar: «Avslutning av livsforlengende behandling: Man stopper en behandling som holder pasienten kunstig i live. Pasienten dør da av den underliggende sykdommen eller skaden, ikke av et dødelig middel legen har gitt.» Men det er å ta liv.

Syke eldre fortjener mer enn fine ord

Straffbare handlinger

Ved ord som drap, drepe og mord tenker vi nok på........

© Tønsbergs Blad