Jeg er en ivrig ytrer på Facebook, og kommer også titt og ofte med leserinnlegg i lokale aviser. Reaksjonene er blandet, og det er jo forståelig og helt greit. Men ofte har det skint igjennom at det menes at jeg ikke har rett til å ha noen egne meninger. Meninger tilhører de med riktig status og makt, synes å være en norm i mange sammenhenger. Dette viser at man vurderer meninger etter hvem som ytrer seg, fremfor å analysere og granske innholdet i saken. Det er en stor feil, jeg er fristet til å kalle det en tankefeil. Hvis man bevisst eller ubevisst, feier til side ytringer fra et menneske på grunnlag av status og posisjon har man forlatt kravene til saklighet.

Dersom også helsefagarbeidere som er med i politiske partier og med i politikken har samme tilnærming til utfordringene, så mister de «svake» sin stemme også her. Dette får selvsagt negativ innvirkning for tilbudene til personer som er tilknyttet helse eller rus eller begge deler, og som er ute av arbeidslivet. Denne gruppen har få som taler deres sak, og blir i stor grad disfavorisert i mange sammenhenger. Dette er et stort demokratisk problem, og et helseproblem fordi det tar på å bli nedvurdert og disfavorisert.

Vi hører og leser ofte at vi er et rikt land, og er heldige som bor i Norge. Det er riktig, men da er det desto større grunn til å ta tak i skjevheter som likevel eksisterer. Vi ser i imidlertid at «eliten» av politikere, forskere og mediefolk altfor ofte opptrer som meningsprodusenter og forsvarer også de uheldige sidene ved samfunnet.

Facebook er ikke hele verden. Men på Facebook kan vi ofte lese hva vanlige folk opplever på grunn av at kommuner og fylker må nedlegge skoler, sykehusene mister akuttberedskap, folk som ikke har råd til å reise til sykehus på behandling, fordi pasientene selv må dekke store deler av hotellopphold ved overnatting. Da er det uttrykk for skjevheter i samfunnet. Vi hører om mennesker som ikke får livsviktige medisiner på grunn av at det mangler budsjett til å dekke kostnadene. Er det manglende bevilgninger som er problemet?

Rusbehandlingsinstitusjonene nedlegges i stor skala, og det nærmer seg rasering, og det går selvfølgelig hardt utover personer som fra før av lever på utsiden av samfunnet. Psykisk helse for barn og ungdom blir også nedprioritert, selv om behovet for hjelp er stadig økende. Økt pris på alt, ikke minst på strøm og mat går veldig hardt utover småbarnsforeldre, uføre, pensjonister og enslige,........

© Ságat