Karasjok-saken ble avgjort av Høyesterett i storkammer 31. mai 2024. Resultatet ble seks mot fem. Flertallet kom til at befolkningen i Karasjok ikke kollektivt eier den usolgte grunnen i kommunen.

Mindretallet mente derimot at lokalbefolkningen hadde ervervet kollektiv eiendomsrett ved alders tids bruk. Saken gjaldt litt over 5.361 kvadratkilometer, eller 98,3 prosent av kommunen.

Dommen har historisk tyngde. Ikke bare fordi arealet er enormt. Ikke bare fordi både flertallet i Finnmarkskommisjonen og utmarksdomstolen for Finnmark tidligere hadde kommet til motsatt resultat av Høyesteretts flertall. Men fordi fem høyesterettsdommere mente at Karasjok-folket faktisk hadde eiendomsrett.

Derfor er det for enkelt å si at Karasjoks side tapte fordi saken ble dårlig ført. Det er heller ikke ryddig å stemple advokatjobben som slett, når Karasjok-siden først vant i utmarksdomstolen og deretter fikk fem av elleve dommere med seg i Høyesterett.

Den saklige kritikken bør rettes et annet sted: Mot rettens metode, mot prosesstrategien og mot spørsmålet om den historiske siida-retten ble tydelig nok i møte med moderne norsk eiendomsrett.

I ettertid er det grunn til å spørre om Karasjok-siden ble for stor for sin egen rett.

Det store kravet gjaldt én samlet kollektiv eiendomsrett til nesten hele kommunen. Høyesteretts flertall svarte med å peke på at den historiske bruken hadde skjedd med utgangspunkt i bygder, siidaer og reindriftsområder som i stor grad hadde brukt hver sine områder.

Flertallet mente derfor at det ikke var godtgjort én samlet, eierlignende rådighet over hele tvisteområdet.

Her ligger både nederlaget og den videre åpningen.

Høyesterett sa ikke at samisk bruk av Karasjok-utmarka var uten betydning. Flertallet sa heller ikke at det ikke kunne finnes lokale rettigheter.

Tvert imot presiserte Høyesterett at dommen ikke tok stilling til om enkeltpersoner, bygdelag, siidaer eller andre i Karasjok kan ha ervervet eiendomsrett til «sine» områder ved alders tids bruk.

Den store kommune-omfattende døra i rettssystemet ble dermed lukket. Men mindre dører står fortsatt åpne.

For å forstå hvorfor saken ikke er ferdig, må vi tilbake til tiden før grensetraktaten av 1751.

Før den tid lå Ávjovárri under svensk jurisdiksjon. Det betyr ikke at vi uten videre kan tegne dagens riksgrense bakover i tid med moderne linjal. Nordområdene var preget av overlappende skatte-, jurisdiksjons- og bruksforhold.

Men det betyr at kildene fra svensk ting- og lappmarksadministrasjon er helt sentrale for å forstå Karasjoks rettshistorie.

Og der begynner det å svi.

For kildene viser ikke et tomt land. De viser et samfunn med siidaer, ting, sedvaner, grenser, bruk, rettsoppfatninger og lokale rettsbærere.

Den glemte nøkkelen i Karasjok-saken ligger i tingbøkene fra 1724 og 1737.

De viser ikke at Ávjovárri-siidaen var moderne grunneier i dagens forstand. Men de viser noe som kan være like avgjørende, nemlig at kvænske nybyggere fikk........

© Ságat