Den statlige overkjøringen av befolkningen i nord skjer gang på gang. Siste eksempel er statens blanke byråkratnei til fire kommuner i Finnmark som ønsker noe så enkelt og så grunnleggende som et avgrenset, kontrollert forsøk der de selv kan forvalte motorferdsel i utmark, tilpasse regler til lokale forhold og bidra med kunnskap før staten vedtar ny lov.

Ikke «nei» fordi forsøket var uforsvarlig. Ikke fordi det manglet faglig grunnlag. Men fordi staten ikke vil ha samiske erfaringer som utfordrer et lovarbeid som allerede er bestemt et sted så langt nede i sør som halvveis fra Finnmark til Spania.

Når Kommunal- og distriktsdepartementet sier nei til Kautokeino, Karasjok, Alta og Tana, er budskapet brutalt tydelig. Herrefolket i Oslo vil ikke at Finnmark skal forstås. Finnmark skal derimot styres med hard hånd.

Dette handler ikke først og fremst om motorferdsel. Det handler om noe langt dypere.

For i Finnmark er ikke naturen en kulisse. Her er den et livsgrunnlag, i tillegg til å være et kunnskapssystem og en urgammel kulturarv. Begrepet meahcásteapmi rommer alt dette. Dette handler langt fra bare om fritid, men faktisk om en livsform, og en folkerettslig beskytta minoritetskulturutøvelse.

Ordføreren i Karasjok: – Svært beklagelig at forsøk avvises

Likevel behandles dette i sør som et teknisk reguleringsspørsmål.

Når staten reduserer samisk liv til paragrafer og standardiserte regler, avslører den samtidig en grunnleggende mangel på forståelse. Ikke bare av geografi, men av kulturell helhet.

Forslaget til ny motorferdsellov er i praksis skrevet ut fra en sørnorsk virkelighet. Et landskap med korte avstander, tett regulering og helt andre bruksmønstre. En helt annen kultur enn den samiske og kvænske kulturhverdagen.

Så forsøker man å presse Finnmark inn i det samme systemet.

Det er ikke bare feilslått, men en alvorlig form for politisk blindhet.

For forskjellene mellom nord og sør er ikke små. De er bortimot totale. I sør er utmark noe man besøker. I nord er meahcci/mettä noe man lever av, i og med.

Når staten later som om dette er sammenlignbart, er det ikke kunnskapsbasert politikk. Det er brutal sentralstyring forkledd som likhet. Det er den moderne tids fornorskningspolitikk mot minoritetsbefolkninga i nord.

Staten viser gjerne til reindriften som samisk kulturbærer. Det er riktig, men det er også en farlig forenkling.

Enorm skuffelse i Kautokeino

For samisk liv er mer enn reindrift. Det er fiske, jakt, ferdsel, språk, kunnskap og tradisjonell bruk av naturen. Det er nettopp dette meahcásteapmi rommer.

Når denne bredden ikke får plass i lovarbeidet, blir resultatet en politikk som ikke bare er mangelfull. Den blir ekskluderende på en slik måte at det som ikke forstås i Oslo, blir heller ikke ivaretatt, men tvert om tråkka på

Kommunene ba ikke om frislipp. De ba om å få prøve.

Lokale forsøk kan gitt staten nettopp det den sier den trenger. Erfaring. Kunnskap. Innsikt i hvordan regelverk faktisk virker i praksis.

I stedet avviser staten dette som «irrelevant». Sjølgode byråkrater og politiske spirrevipper viser sitt sanne jeg.

Dette er vanskelig å tolke som noe annet enn et valg om å styre uten å lytte til stemmene fra nord.

Slikt er ikke dialog, men ren og rå maktutøvelse som ligner stygt på kolonialisme.

Tana-ordføreren: – Tar ikke hensyn til Finnmark

Finnmark blir her fortalt at forskjellene ikke er viktige. At lokale erfaringer ikke er nødvendige, og at loven skal gjelde likt uansett.

Det er ikke likhet, men ren overkjøring.

Hvis staten ikke trenger kunnskap fra Finnmark for å lage en funksjonell og legitim lov for Finnmark, hva sier det om hele prosessen?

Og enda viktigere. Hva sier det om respekten for samisk kultur, for lokal kunnskap og for de menneskene som faktisk lever i dette landskapet?

Dette er ikke bare en konflikt om motorferdsel, men en konflikt om hvem som har rett til å definere virkeligheten i nord. De som bor her oppe, eller de som regjerer et par tusen kilometer lenger sør i landet?

Og svaret fra staten er like tydelig som det er urovekkende. Det er definitivt ikke folket i Finnmark og Sápmi for øvrig!

© Ságat