Kvenland omorganiseres

Det gamle Kvenland gikk i oppløsning ved at Sverige erobret del for del fra sør. Samtidig trengte Novgorod seg inn fra sørøst. Etter freden i Nøteborg i 1323 settes den første grensen mellom Russland og Sverige/Finland.

Den 5. september 1328 avtalte de finsktalende kvænske ledere (birkarler) med representantene for kong Magnus Eriksson at kvænene fikk beholde sine områder i Tornedalen og Finnmarken til evig tid, mot at de betalte skatt til kongen og lydde Helsinglands («Sveriges») lov.

I 1328 var kongen bare 12 år. Avtalen ble formelt signert 16. mars 1340 av kongen selv. Denne datoen feires i dag av kvæner i Sverige, Norge, og Finland.

I 1340 var Magnus Eriksson konge av Norge, Sverige/Finland og Skåne.

Mye har skjedd siden 1340. Unionen mellom Norge, Danmark, og Sverige/Finland opphørte i 1523. Nasjonaldagen i Sverige 6. juni har sitt utgangspunkt i dette året.

Navnet birkarl (pirkkalainen) kommer av det finske ordet piiri som opprinnelig betydde ett større landdistrikt. Birkarler (pirkkalaiset) var dermed ledere for sitt distrikt. I hovedsak organiserte disse handel. Det ble mellom annet eksportert mye tørrfisk fra sjøfinske områder via Tornio til den katolske kirken. Den dag i dag er bacalao laget av tørket torsk, en delikatesse og husmannskost i katolske land som Portugal og Spania.

Birkarlene samlet også skatt fra finske/kvænske, samiske og karelske lapper for den svenske/finske kongen.

Skattleggingen var ikke på langt nær så stor som nå. I mange tilfeller kunne det dreie seg om noen få ekornskinn.

Det aller viktigste skjedde rundt 1530. Da ble reformasjonen fra den katolske til den protestantiske kirke gjennomført i hele Norden. Kongene ville ha kontrollen på pengeflyten i den katolske kirken. I 1553 bestemte Kong Gustav Vasa av Sverige/Finland at birkarlenes områder skulle tilfalle kongen. Reinraidene fra Norskekysten med tørrfisk til Tornio og paven i Roma ble avsluttet. Merkantilismen overtok, og den svenske/finske kongen brøt avtalen fra 1340 med kvænene.

I 1751 blir den endelige grensen mellom Norge og Sverige/Finland fastsatt. Norges viktigste utredning – Grenseeksaminasjonsprotokollene – la grunnlaget for hvor grensene skulle gå. I dette arbeidet stadfester lederen Major Peter Schnitler at sjøfinnene og kvænene snakket det samme finske språket. De hadde også felles kultur som inkluderte sauna.

Det finske språket bærer også med seg en grunnleggende holdning i livet som gjelder mange folkegrupper i nord: Sisu.

Finsk språk – nøkkelen til sisu

Gjennom sine særegenheter, sin likestilling mellom kjønn, og sin vekt på handling fremfor person, lærer det finske språket oss å tenke og handle med ro, besluttsomhet og respekt. Å lære, bruke og bevare finsk språk er derfor også å videreføre sisuen.

I finsk språk ligger det en egen stillhet og styrke. Man sier Menen metsään – «(Jeg) går til skogen», uten å nevne jeg. Dette speiler en kultur der man gjør det som må gjøres – uten å gjøre seg selv til sentrum. Det er selve kjernen i sisu.

Også pronomenet hän viser dette sinnelaget – det betyr både han og hun. Språket gjør ingen forskjell mellom kjønn, men ser mennesket som ihminen, et medmenneske. Dette uttrykker en grunnleggende tanke om likhet.

Finsk er et agglutinerende språk. Det betyr at mening bygges opp ved å legge små deler til ordet, lag for lag. Ordet «talossanikinko» er et eksempel. Mening bygges gradvis: Talo (hus) → talossa (i huset) → talossani (i huset mitt) → talossanikinko (også i huset mitt?)

Denne strukturen blir en måte å tenke på der resultater oppstår gjennom små, presise steg. Sisu er lag på lag med innsats til mestring og lykke.

Sisu, språk og den indre lykken i nord

Slik blir språket ikke bare et redskap for kommunikasjon, men også en nøkkel til å forstå og leve sisu.

Mange er forundret over at Finland blir kåret til verdens lykkeligste land når de kan smile som Janne Ahonen. Sisu og det finske språket til kvænene/sjøfinnene forklarer mye av paradokset.

Vi gratulerer alle folk i nord med dagen, den gjelder en stor del av de som har lange aner i nord:

Kvæner, sjøfinner, skolter, samer, finner, karelere, svensker, og nordmenn.

© Ságat