Et samfunn er jo aldri svart/hvitt, det finnes selvfølgelig negative sider ved oss, men nå er det de gode sidene av vårt samfunn der hjemme jeg vil fortelle om.

Jeg vil fortelle litt om hverdag, fest, sorg, høytider og overgangsritualer fra vugge til grav. Ikke for å fortelle om at vi har det best, men heller å fortelle om det verdifulle vi har og som jeg håper aldri dør ut. Både duodje/håndverk, bierggim (berge seg i naturen), fiskerbondeliv er blant de flotteste tradisjonene, men her forteller jeg mest om sosiale opplevelser og muntlig tradisjon og må få komme tilbake til alt det andre.

Når jeg har vært for lenge i byen, og forholdt meg til bylivet og til et normalt norsk byliv lenge nok, så lengter jeg hjem. Til hjemplassen min, til fjorden, havet, fjellene, vennene, til den samiske væremåten, julevsámegiella (det lulesamiske språket), bygdelivet, gjestfriheten og den uformelle tonen. Jeg lengter etter humoren, historiene, originalene (jeg er helt sikkert en av dem), og møtet med den vakre ungdommen vår.

Jeg lengter etter å prate lulesamisk iblandet norsk, i forholdet 80/20, for det er slik det skal være. Jeg lengter spesielt til fellesskapet med andre i alle de forskjellige sammenkomstene i livet og i dette samfunnet. Barnedåp, konfirmasjon, bryllup, storsamling og begravelser, Måsske Cup, grunneierlagsmøte, folkemøter og alle de gangene den rette gjengen møtes hos noen for å ha det hyggelig. Der vi kan snakkes, le, spise god mat, synge og møte gamle kjente.

Jeg tror det ikke finnes et mer varmere og mer gjestfritt samfunn når samene er på sitt beste, når vi bestemmer oss for at nå er det alvor, nå skal både vi og gjestene trives og føle seg velkommen. Jeg ser ungdommen viderefører disse verdifulle og vakre tradisjonene.

De kan sjarmere hvem som helst, og få enhver til å føle seg personlig velkommen og helt unik her i verden. Og det er jo vi alle, men det er utrolig viktig å få oppleve det av og til.

Selv om begravelser er en sorgens dag, spesielt for de nærmeste pårørende, tror jeg likevel de/vi er glade for den massive oppslutningen, salmene, praten, trøsten, bespisningen, og minnestundene.........

© Ságat