Vi trenger et nytt kulturbegrep for å kunne snakke forståelig om fornorskningens sår - og den dobbelte samiske smerten.

Hva mener vi egentlig med kultur? De fleste tenker på det synlige: Samisk kultur er kofte, språk, reindrift, joik og duodje. Det er den tradisjonelle måten å forstå kultur på, slik antropologen Edward B. Tylor definerte det i 1871 – kultur som kunnskaper, trosformer, kunst, skikker og ferdigheter.

Denne definisjonen har vært det faste referansepunktet i over hundre år. Men den beskriver bare det vi ser på overflaten.

Den forklarer ikke hvorfor folk handler som de gjør, hvorfor konflikter oppstår mellom grupper som bor tett på hverandre, eller hvordan fornorskningen kunne gjøre så stor skade. Skal vi forstå det, trenger vi et dypere kulturbegrep.

Kultur har tre nivåer

Organisasjonspsykologen Edgar Schein deler kultur inn i tre nivåer. Det første er artefakter - det synlige og hørbare: klær, språk, bygninger, seremonier, kunst. Det andre er verdier og normer - det folk sier de tror på: rettferdighet, likeverd, frihet.

Men under alt dette ligger det tredje og dypeste nivået: De grunnleggende antakelsene. Dype, ofte ubevisste forestillinger om virkeligheten og om alle tings beskaffenhet. De er så selvfølgelige for oss at vi sjelden setter ord på dem.

Det som gjør Scheins modell så kraftfull, er innsikten om at de tre nivåene ofte er i innbyrdes spenning. En nasjon kan ha uttrykte verdier om likeverd, mens de grunnleggende antakelsene forteller noe helt annet.

Norge erklærte seg som en rettferdig nasjon, men den underliggende antakelsen var at samisk kultur var primitiv og måtte erstattes. Denne motsetningen er ekstremt vanskelig å oppdage innenfra, nettopp fordi grunnleggende antakelser er ubevisste.

Hvis du vokser opp i et samfunn der alle tar for gitt at samisk er et døende språk uten fremtid, oppleves ikke dette som et standpunkt – det oppleves som en selvfølgelighet, omtrent som at vannet er vått.

Fornorskningen var effektiv fordi den opererte på alle tre nivåene samtidig. På artefaktnivå fjernet man synlige samiske uttrykk – stedsnavn, språk i skolen, klesdrakt. På verdinivå formulerte man eksplisitte mål om assimilering.

Men den virkelig ødeleggende virkningen skjedde på nivå tre: Man plantet en grunnleggende antakelse om samisk mindreverdighet som ble så selvfølgelig at den til slutt ble overtatt av samene selv.

Sannhets- og forsoningskommisjonen bekrefter dette: Det negative synet på samer ble internalisert og ga grobunn for skam, mindreverdighetsfølelse og selvforakt.

Det er ikke kofta og språket som er konfliktstoff i seg selv. Det er de grunnleggende antakelsene nordmenn og samer har om seg selv og om hverandre.

I Norge har man lenge hatt den grunnleggende antakelsen at likeverdighet oppnås gjennom likhet. Først når man aksepterer at vi kan være forskjellige, men dog likeverdige, legges grunnlaget for fredelig sameksistens.

Fire veier gjennom fornorskningen

For å forstå hva som skjedde med samene under og etter fornorskningen, trenger vi begrepet akkulturasjon. Den canadiske psykologen John Berry har identifisert fire strategier en minoritet velger i møtet med en dominerende majoritetskultur, vurdert ut fra to spørsmål:

Er det viktig å bevare sin kulturelle identitet? Og er det viktig å delta i storsamfunnet?

Marginalisering rammer de som svarer nei på begge. De faller mellom to kulturer – vil verken bevare sin identitet eller delta i storsamfunnet.

Mange sjøsamer langs kysten fikk denne skjebnen under det verste fornorskningspresset. De forsøkte å legge bort det samiske, men ble aldri fullt ut akseptert som norske. De endte i et ingenmannsland.

Forskningen viser konsekvent sammenheng med dårligere psykisk helse, rusproblemer og økt selvmordsrisiko. Marginalisering førte ofte til assimilering – en prosess som tok omtrent tre generasjoner.

Besteforeldrene opplevde tapet direkte, foreldrene vokste opp i skam og taushet, barnebarna mistet kontakten helt – ofte uten å forstå hvorfor familien bar på en uforklarlig sorg.

Assimilering betyr å bli lik majoriteten. Man vil ikke bevare sin kulturelle identitet, men vil delta i storsamfunnet.

Den grunnleggende antakelsen er at norsk kultur står høyere, og at likeverd oppnås gjennom å bli lik de norske. Mange foreldre valgte dette i kjærlighet – de ville beskytte barna mot den diskrimineringen de selv hadde opplevd.

Tragedien er at denne beskyttelsesstrategien innebar å overta undertrykkernes grunnleggende antakelser. Man beskyttet barna mot ytre diskriminering ved å internalisere den. Barnet slapp kanskje å bli kalt «lappunge», men prisen var at det mistet tilgangen til sin egen kulturarv – og ofte arvet en ubevisst skam det ikke hadde noen ramme for å forstå.

Separasjon betyr at minoriteten holder seg for seg selv. Man vil bevare sin kulturelle identitet, men opplever det ikke som viktig å delta i storsamfunnet.

I fjordsamfunn som Musken og Spansdalen fungerte dette som en overlevelsesmekanisme, der geografisk avstand ga et beskyttende rom. Samisk ble bevart som hverdagsspråk, og læstadianismen ga tro, mening og fellesskap – også over grensen til Sverige.

Forskning viser at ungdom med trygg kulturell identitet takler psykiske helseutfordringer best. Separasjonsstrategien var helsefremmende. Den er ikke å forveksle med segregering, som er tvungen separasjon.

Integrering er en både/og-løsning. Man svarer ja på begge spørsmål. Man bevarer eget språk og kultur, men behersker og deltar i majoritetskulturen. Man kan svitsje mellom kulturene etter kontekst.

Dette anses som den strategien som gir best livskvalitet, men den forutsetter noe avgjørende: At majoritetssamfunnet aksepterer at man kan være forskjellig og likeverdig.

Halvparten av samene klarte å bevare sitt språk og sin kultur. Kombinasjonen separasjon, integrering og læstadianisme var en mektig buffer mot fornorskningen. Både fornorskning og læstadianismen startet ca. 1850.

Disse fire strategiene skapte fire samiske delkulturer med hvert sitt sett av grunnleggende antakelser. De marginaliserte og assimilerte ble gruppen som var mot det samiske – ingen av dem ville bevare sin kulturelle identitet. De separerte og integrerte ble gruppen som var for det samiske - begge ville bevare sin identitet. Denne splittelsen er nøkkelen til å forstå den dobbelte samiske smerten.

Den første smerten tilhører de marginaliserte og assimilerte – de som mistet språk, kultur og levesett. Tapet ga dyp sorg, skam og raseri. Dette var den direkte konsekvensen av statens fornorskningspolitikk frem til ca. 1980.

Vi som vokste opp på 1960- og 70-tallet opplevde dette på kroppen. Vi ble kalt «Hellmolapp» og «jævla lappunge» på ungdomsskolen. Vi ble banket, mobbet og ekskludert. Og sjelden grep voksne inn.

Mobberne hadde holdningene med seg hjemmefra. Hele storsamfunnet var rigget for dette – gjennom lovverk, skole, kirke og folks holdninger.

Den andre smerten oppsto da fornorskningen offisielt tok slutt og den samiske revitaliseringen begynte rundt 1980. De assimilerte hadde investert alt i å bli norske, ofte med stor smerte.

Nå ble det de hadde forsøkt å legge bak seg plutselig løftet frem som verdifullt. For dem føltes det ikke som frigjøring – det føltes som en trussel og en anklage. Hvis det samiske er verdifullt, betyr det at de som ga det opp tok feil? At forfedrenes offer var meningsløst?

De assimilerte samene hadde overtatt den samme demoniseringen av det samiske som myndighetene, skolen og kirken hadde brukt i 130 år, og de vendte den mot sine egne. Same mot same.

De som hadde bevart kulturen gjennom separasjon og integrering, ble angrepet av de som hadde internalisert fornorskningens grunnleggende antakelser. En bitter konflikt fra ca. 1980 til 2005 – i en hel generasjon – etter at den offisielle politikken var avsluttet.

For de som hadde holdt ut det ytre presset i generasjoner, og som trodde at nå kunne de gå i fred, ble denne andre smerten enda mer ødeleggende.

Nå kom den fra egne rekker. Den læstadianske forsamlingen i Tysfjord/Hamarøy ble hardt rammet da religiøs autoritet ble brukt som fornorsking internt.

Hvorfor dette fremdeles er relevant

Sannhets- og forsoningskommisjonen leverte sin rapport i 2023. Stortinget vedtok i 2024 en dyp beklagelse og 17 tiltak, deriblant utredning av et nasjonalt kompetansesenter. Men en beklagelse opererer på Scheins nivå to – uttrykte verdier.

Den virkelige endringen må skje på nivå tre. Kommisjonsleder Dagfinn Høybråten sa det selv: Fornorskningen pågår fortsatt. Ikke som eksplisitt politikk, men som grunnleggende antakelser som lever videre i skoler, helsetjenester og daglige møter mellom mennesker.

Norge sier nå at samisk kultur er verdifull. Men de grunnleggende antakelsene – om hvem som er «normal», hvem som tilhører, hvem som fortjener ressurser – endrer seg langt saktere. Det er gapet mellom nivå to og nivå tre som forklarer hvorfor gode intensjoner ikke fører til reell endring.

Og så lenge det samiske fellesskapet er splittet i fire delkulturer med fundamentalt ulike grunnleggende antakelser, vil forsoning innad være like krevende som forsoning med storsamfunnet. Enhver forsoning som ikke tar høyde for denne indre splittelsen – og for den dobbelte smerten – vil være ufullstendig.

Skal vi forstå konfliktene i samiske samfunn, må vi forstå at det handler om grunnleggende antakelser, ikke om ytre kjennetegn. At fornorskningen skapte fire ulike samiske delkulturer og at konflikten mellom disse var like reell og skadelig som konflikten mellom samer og nordmenn.

Og at veien til forsoning går gjennom dialog, forståelse, erkjennelse og anerkjennelse – på det dypeste nivået.

© Ságat