Det er en stille sorg jeg bærer på. En sorg som ikke alltid vises, men som sitter dypt. Jeg fikk aldri lære mitt eget språk som barn. Sørsamisk, språket som kunne vært mitt første, mitt naturlige og mitt nære. Det ble i stedet noe jeg måtte lete etter som voksen.

Det var ikke foreldrenes skyld. Ikke besteforeldrenes heller. Mange av dem ble fratatt språket sitt med makt, skam og systematisk fornorskning. Da de selv ble foreldre, var det tryggere å tie. Å ikke lære bort samisk ble sett på som å gi barna en lettere vei.

Men konsekvensene kjenner vi på i dag. Det å vokse opp uten språket sitt, uten muligheten til å tenke og føle på sitt eget morsmål, setter spor. Jeg kjenner det hver........

© Ságat