For noen uker siden skrev jeg kronikken «24. lengdegrad». Den reiste et enkelt, men alvorlig spørsmål: Skjønner vi egentlig hva vi nå er på vei inn i – militært og politisk – i nord?

Det var, og er fortsatt, et legitimt spørsmål. For allierte øvelser i grensesonen er ikke bare rutine. De er farlige. De bygger spenning. De forskyver grensene for hva som er normalt – og de trekker Finnmark inn i et spill vi ikke har styring på.

Særlig gjelder dette nå, når norske våpen, norsk etterretning og norsk trening brukes i krig mot russiske soldater. I et slikt bilde er ikke økt spenning en teoretisk risiko. Det er en konkret fare. Men når jeg stiller spørsmål om dette, får jeg ikke svar. Bare vage uttalelser fra militært hold – og taushet fra politikerne.

Det eneste jeg ser, er hva ordfører Magnus Mæland ellers velger å kommentere. Til Dagbladet sa han nylig, med henvisning til Russland: «Livet ditt blir betydelig enklere om du slipper å forholde deg til autoritære stater.» Og: «Min jobb er jo å skape muligheter for mine innbyggere og holde orden i sysakene her lokalt.»

Det syskrinet til Mæland skal vi snakke om en annen gang. Også dette med mulighetene han mener å ha skapt. Men akkurat nå vil jeg spørre om hvorfor han ikke tar bekymringene våre på alvor? Hvorfor er vi bekymret? Og hvorfor skal vi slå oss til ro med at NATO-øvelser omtales som «selvfølgelige» og nødvendige for å holde grensa «robust og forberedt» – slik ordfører Mæland hevder? Hvorfor skal vi godta........

© Ságat