Vi må slutte å late som om vi ikke visste. Sakene som vi nå har sett fra Finnmark er ikke enkeltstående hendelser. De er konsekvenser av et system som over tid har blitt advart om, uten at noen har lyttet eller handlet.

Historiene fra ambulansetjenesten og Finnmarkssykehuset viser hva som skjer når unge mennesker plasseres i maktforhold de ikke har forutsetninger for å håndtere alene. Når varsler ikke fører frem, og når de som skulle hatt et sikkerhetsnett, ikke har det. Jeg har også ved flere anledninger gjennom min jobb blitt kontaktet av lærlinger som ikke blir hørt av arbeidsgiver, men dessverre så er mange av disse ikke medlemmer, og da kan vi ikke bistå disse.Dette er ikke nytt, dette er varslet.

Varslene som ingen tok på alvor

Mobbeombudet i Finnmark har også gjennom flere år varslet om dette gjennom sine årsrapporter, der er det pekt på de samme utfordringene:

• sårbare elever og lærlinger som ikke vet hvor de skal henvende seg

• manglende uavhengige støttefunksjoner

• systemer som er vanskelige å navigere

• saker som ikke blir fulgt opp godt nok

Dette er ikke synsing, det er kunnskap og erfaring fra de som står tettest på ungdommene. Likevel har responsen vært fraværende, og det stopper ikke der.

Selv etter at saken om ambulansetjenesten i Finnmark nådde media, var ikke denne problemstillingen en gang tema i fylkestingsmøtet. Ikke nevnt, ikke diskutert, ikke prioritert.

Når varsler og virkelige saker ikke engang løftes politisk, er det ikke lenger et informasjonsproblem. Det er unnlatelse. Både politisk og administrativt.

Dette er ikke uprøvd, vi vet at det virker

Det mest oppsiktsvekkende er kanskje ikke at Finnmark mangler et elev- og lærlingombud. Det er det at vi vet vi mangler det, og hva elevene og lærlingene mangler.

I andre fylker brukes ordningen aktivt og med dokumentert effekt:

• I Agder tok elev- og lærlingombudet del i konkrete saker der elever og lærlinger opplevde krenkelser fra ansatte, og bidro til å få i gang dialog og løsning i flere av dem

• I Rogaland håndterte ombudene over 200 henvendelser på ett år fra elever, lærlinger og foresatte om saker som ellers risikerer å bli stående fast i systemet

• I Troms og Finnmark (før fylkene ble delt igjen) ble ombudene kontaktet hundrevis av ganger for hjelp i vanskelige situasjoner, det er et tydelig tegn på behovet

Det er ikke teori, det er praksis.

Ombudene løser konflikter før de eskalerer, de oversetter regelverk for ungdom, de sørger for at varsler faktisk blir forstått, og de gir en stemme til de som ellers ikke blir hørt.

Og, den kanskje viktigst jobben de gjør er at de senker terskelen for å be om hjelp.

#Metoo lærte oss, men vi gjør det samme igjen

Da #metoo rammet Norge, ble én ting krystallklart; maktmisbruk skjer der det ikke finnes reell motmakt. Der maktbalansen nettopp ikke er det, balanse.

Det ble også slått fast rettslig, blant annet i den første #metoo-relaterte saken som gikk helt til Høyesterett, her ble arbeidsgivers ansvar i saker om seksuell trakassering ble tydeliggjort.

Men dommer og rettspraksis beskytter ikke den som står alene i praksis. Det beskytter ikke lærlingene på verkstedet. Det beskytter ikke de unge på oppdrettsanlegget. Det beskytter ikke servitørene eller kokkene på kveldsvakt.

Hele arbeidslivet og samme mønster

Dette er ikke et problem som bare finnes i en sektor, eller en bransje, det er et maktproblem. Det skjer i både offentlig og privat sektor, det skjer på hotell, verksted, havbruk, overalt.

Og dette er nettopp bransjer hvor Fellesforbundet organiserer store grupper arbeidstakere, inkludert lærlinger, elever i praksis også videre. Fellesforbundet har i årevis kjempet for et seriøst arbeidsliv og trygge læreplasser. Men selv fagbevegelsen når ikke alltid frem til de mest sårbare.

Det er derfor vi, eller resten av landet, har ombudene.

Finnmark står igjen alene

Og lar ungdom gjøre det samme, på grunn av manglende vilje.

I resten av Norge finnes det et svar, elev- og lærlingombud. I Finnmark finnes det ikke. Og vi vet hva konsekvensen er. For der ordningen finnes, brukes den aktivt, konkret og med effekt.

Der den ikke finnes, blir ungdom stående alene.

Den nye opplæringsloven lover medvirkning og rettigheter, men uten virkemidler er det bare tomme løfter. Uten elev- og lærlingombud er det ingen som kan gjøre rettighetene forståelige og tilgjengelige, da blir de igjen stående på et papir uten mening.

Det er ikke et ideologisk problem. Det er et gjennomføringsproblem.

Et elev- og lærlingombud er forskjellen mellom å ha en rett, og å faktisk kunne bruke den.

Dette er ikke et spørsmål om vi vet nok. Det er ikke noe behov for store utredninger og mange fine ord om å innhente kunnskap eller erfaring fra andre steder. Vi vet, og vi har sett det fungere andre steder. Vi har blitt advart lokalt, og det er blitt advart fra fagpersonell.

Og nå har vi IGJEN sett konsekvensene.

Spørsmålet er ikke hva som må gjøres, spørsmålet er hvorfor det fortsatt ikke er gjort. For hvor mange rapporter må skrives? Hvor mange saker må frem i media? Hvor mange unge må stå alene før vi reagerer?

For hver gang vi lar være å handle, tar vi et valg, et valg om at Finnmark kan være dårligere stilt enn resten av landet.

Det burde være politisk umulig å forsvare.

© Ságat