Debatten om hvem som er «same nok» til å stå i samemanntallet og ha innflytelse i samisk politikk dukker stadig opp.

Noen mener at kriteriene er for strenge, andre at de er for vide. Men denne debatten er ikke ny. Allerede da Samerettsutvalget la frem sitt arbeid på 1980-tallet, visste man at spørsmålet om samisk identitet og politisk representasjon ville bli utfordrende.

Samerettsutvalget ble opprettet i oktober 1980, i kjølvannet av Alta-saken, hvor det ble tydelig at norske myndigheter ikke i tilstrekkelig grad hadde ivaretatt samiske rettigheter. Utvalget slo fast at samene er et urfolk, og at Norge hadde folkerettslige forpliktelser til å sikre samisk medbestemmelse.

Dette førte til forslaget om å opprette et samisk folkevalgt organ – Sametinget – valgt av og blant samene – for å gi samene en institusjonell stemme.

For at Sametinget skulle ha legitimitet, måtte det defineres hvem som kunne stemme. Samerettsutvalget konkluderte med at språk var den mest objektive indikatoren på samisk identitet. Derfor ble det foreslått at en person kunne stå i samemanntallet dersom han eller hun erklærte seg som same og enten:

• Har samisk som hjemmespråk.

• Har én forelder, besteforelder eller oldeforelder........

© Ságat