Som sametingsrepresentant fra Nordkalottfolket har jeg sett på nært hold hvordan samiske språkbrukeres rettigheter gradvis uthules – ikke fordi viljen mangler, men fordi finansieringen gjør det.

I flere år har kommunene i forvaltningsområdet for samisk språk stått i en umulig situasjon: De er pålagt å tilby tjenester på samisk, men får langt fra nok midler til å gjøre det i praksis. Resultatet er at idealet om tospråklighet blir nettopp det – et ideal. Uten reelle økonomiske muskler er det ikke mulig å omsette lover og rettigheter til faktisk virkelighet.

Derfor tok vi i Nordkalottfolket til orde i Sametingets plenum 5. juni, da vi behandlet regelverket for tospråklighetstilskudd. Jeg fremmet en merknad som jeg mener burde vært selvsagt: At staten må ta........

© Ságat