Maria Arlén Larsen, lege, forsker og førsteamanuensis ved UiT

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Skitur, sol og appelsiner i solveggen er for mange synonymt med påske. Vinmonopolene fylles opp. Kvikklunsjene selges i milliontall. Mange gleder seg – og det unner jeg dem. Men for en stor del av befolkningen er ikke påskeferien et pusterom. Det er en påminnelse om forskjeller. Om utenforskap. Og, ikke minst – om ensomhet.

Jeg vet hvordan det kan føles. Jeg vokste opp med én alenemor. Vi hadde ikke hytte. Ikke råd til dyre ferieturer. Jeg har gode minner fra påskene hjemme i Tromsø – med ski i nærområdet og turer i marka – men det var likevel langt fra det glansbildet som preger «solveggen» i sosiale medier med influensernes påskebilder.

Jeg husker tomme bygater, stengte butikker og følelsen av at «alle andre» var et annet sted. Ikke fordi det var synd på oss, men fordi forskjellene ble så tydelige.

Les også: Det koster å være kul på påskefjellet

Vi var ikke alene. Nesten 30 år senere viser en rapport fra Opinion at nær halvparten av norske barnefamilier har dårligere råd i påsken – og én av fem oppgir at de føler seg ensomme i ferien.

Når skolen stenger og byen tømmes, blir det tydelig hvor sårbart fraværet av fellesskap og trygghet kan være.

For noen er påsken alt annet enn en pause. Selv influensere, som tilsynelatende lever drømmelivet, kjenner på dette. I et intervju med TV 2 forteller Aurora Gude

© Nettavisen