Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Historien kan ingen ta fra oss. Man går alltid inn til et nytt år med håp. Men det er forskjell på tro og håp. Nå er det vanskelig å tro, når det ser ut som at ikke engang spillerne tror på det. Spørsmålet er hvor lenge det varer – og hvor langt det kan falle før noen tar grep.

Debattinnlegget ble først publisert i Rabona Podcast.

En illusjon om at det alltid ordner seg

Jeg er vokst opp som Rosenborger, og det har sine ulemper.

Da Vålerenga vant seriegull i 2005 hadde jeg ikke opplevd annet enn seriegull. År etter år med seriemesterskap og spill i Champions League. Det var normalen. Det var oppskriften på å bli bortskjemt.

Man trodde nesten det skulle vare evig.

Selvfølgelig kunne det ikke det.

Likevel kom Rosenborg tilbake. Og tilbake igjen. Og enda en gang – denne gangen under Kåre Ingebrigtsen. Kanskje fikk man det også litt for enkelt da, for nivået i Eliteserien var lavt.

Kanskje er det nettopp dette som har skapt en illusjon i RBK: troen på at veien tilbake til toppen skal være enklere enn den er.

Virkeligheten i dag er brutal.

Bodø/Glimt har fått et økonomisk forsprang det vil ta mange år å hente inn. Flere av topplagene i Norge har jobbet godt og systematisk over tid. Veien til Europa er lang for Rosenborg. Veien til et seriegull enda lengre.

Men veien til nedrykk?

Den har aldri vært kortere.

Les også: – Følte ikke jeg var en god nok pappa

Kontinuitet for kontinuitetens skyld?

Kontinuitet har blitt et nøkkelord i norsk fotball. Også Rosenborg

Kontinuitet i spillerstallen. Kontinuitet i trenerteamet. Kontinuitet i klubben.

Det brukes også som et argument når fremtiden til Alfred Johansson diskuteres.

Og i teorien er det et godt argument.

Problemet er bare at man utelater ett avgjørende poeng.

Klubbene som lykkes med kontinuitet i norsk fotball har ikke bare jobbet lenge – de har jobbet godt over tid.

I Rosenborg har man jobbet over tid.

Men ordet godt er vanskeligere å bruke.

Fasiten kommer hver helg.

Prestasjoner og resultater avslører alltid hvor godt arbeidet i en fotballklubb faktisk er.

Les også: Det Bodø/Glimt har gjort for Norge er verdt millioner

Prestisjeprosjektet som ikke traff

Da Rosenborg ansatte Alfred Johansson var det et prestisjeprosjekt.

De brukte lang tid på å finne treneren som skulle føre klubben tilbake til toppen.

Etter 2024-sesongen var det vanskelig å kritisere valget. Rosenborg fikk mye ros, og laget så ut som en potensiell gullutfordrer.

Vi var mange som hadde troen på at Rosenborg hadde funnet sin mann. Ikke bare vi som holder med Rosenborg. Motstandere fryktet det.

Men slik gikk det ikke.

Motgangen i 2025 var massiv.

Og det er i motgang man finner ut hva som bor i en trener.

Noen klarer å snu det.

Fryktkultur og forsvunne personligheter

Gjennom 2025 ulmet det på Brakka.

Den ene negative saken etter den andre dukket opp. Den mest alvorlige kom da TV 2 Norge skrev om en fryktkultur i klubben.

Rosenborg lovet å ta lærdom. Kulturen skulle forbedres. Takhøyden skulle bli større.

Når man ser på spillerne som forsvant etter sesongen, er det ikke bare gode fotballspillere.

Det er også sterke personligheter.

Da begynner man å stille spørsmål.

Hvorfor slipper man en rutinert spiller som Ulrik Yttergård Jenssen, når resultatet blir en ung og urutinert forsvarsfirer i seriepremieren mot Molde?

Spillere som Håkon Volden og Mikkel Konradsen Ceïde har knapt levert stabile prestasjoner uten Tomáš Nemčík ved sin side.

Hvorfor ikke la en av dem spille ved siden av en rutinert stopper?

Rosenborg bestemte seg tidlig for å slippe Yttergård Jenssen. Da blir det et paradoks at han samtidig var en av få målscorere i oppkjøringen.

Det er blitt snakket om at Alfred Johansson mistet deler av garderoben i 2025.

Man kan da lure på om det er nettopp derfor flere sterke personligheter forsvant ut av klubben etter sesongen.

Hvis deler av spillergruppen mistet troen på treneren, kan det forklare flere av beslutningene som ble tatt.

Men det reiser også et større spørsmål:

Hvor dyrt blir det i lengden dersom løsningen er å kvitte seg med spillere som mister tiltro til treneren?

De siste 60 minuttene på Aker Stadion ga i hvert fall et tydelig signal.

Det så ikke ut som et lag som jobbet for treneren sin.

Fra å være fullt på høyde i 30 minutter kollapset Rosenborg fullstendig.

Mange på sosiale medier skrev at dette var det verste de hadde sett av RBK.

Men vi har sett lignende før.

Bortekampene mot Kristiansund BK, Sandefjord Fotball, Bodø/Glimt og KFUM Oslo i 2025 følger samme mønster.

Et lag uten tydelig plan.

Et lag som mister strukturen når det butter.

Et lag som til slutt kaster treneren under bussen.

Har spillergruppen fortsatt troen på treneren?

Har de troen på det de gjør i hverdagen?

I Trondheim har mange supportere allerede snudd.

Tålmodigheten med Alfred Johansson er på et nytt bunnpunkt.

Spørsmålet er om det kun holder med å vinne kamper for at det skal snu framover. For etter en lang høstsesong, deretter pre-season og nå en seriestart mot klubbens argeste rival, er det mye som må bedre seg i grunnspillet for at en gjennomsnittlig trønder skal endre mening. For prestasjonen mot Molde er ikke et steg i riktig retning, for å si det på en pen måte.

Gjennom vinteren har Rosenborg blitt bedre i presspillet.

Men i alle andre faser av spillet sliter laget.

Når man i tillegg sliter med skader og samhandling, er det vanskelig å forstå hvorfor man gjør store endringer i laget rett før seriepremieren.

Jonas Svensson ble brukt som venstreback hele vinteren.

Plutselig starter han seriepremieren på sentral midtbane.

Dino Islamović har hatt en tung vinter, men spiller 90 minutter.

David Duris ble igjen en spiller man nesten fikk vondt av å se.

To spillere forsøkte virkelig å dra laget: nykommerne Mads Bomholt og Amin Chiakha.

Men frustrasjonen deres vokste etter hvert som responsen fra lagkameratene uteble.

At Rosenborg taper borte mot Molde er ikke i seg selv en skandale.

Skadesituasjonen forklarer mye.

Men måten det skjer på er problemet.

Samhandlingen med ball var nesten fraværende.

Frispillingen bakfra besto stort sett av lange baller uten mål og mening.

Da sitter man igjen med et naturlig spørsmål:

Hva har de egentlig brukt vinteren på?

Etter to år burde man i det minste se konturene av et eget spill.

Les også: Solbakken om USA-uroen: – De har litt press på seg

Hvor lenge skal han få?

Alfred Johansson har vært i klubben i over to år.

Martin Falk har vært i Molde i litt over to måneder.

Rosenborg endte foran Molde på tabellen i 2025.

På søndag så det ut som divisjonsforskjell.

Så hvor lang tid skal Johansson få?

Er ikke to år lang tid i fotball?

Skal man holde fast ved kontinuitet bare for kontinuitetens skyld?

Eller skal man ta grep før det er for sent?

Rosenborg kommer fra en preseason hvor man ikke ser noe tegn til bedring eller noe tegn til eget grunnspill, hvor spillerne spiller med høye skuldre og med høy usikkerhet.

Varsellampene på Brakka bør blinke.

Og én ting er sikkert:

Dette Rosenborg-laget er ikke for godt til å rykke ned.

Bunnivået i Eliteserien har aldri vært bedre.

Bunnivået i Rosenborg har aldri vært dårligere.

To år etter at Alfred Johansson tok over, fremstår laget svakere enn da han kom.

Spørsmålet er om de har nådd sitt bunnivå, eller om det er mulig å synke enda dypere.

Samtidig står en tidligere Rosenborg-trener uten jobb.

En som fortsatt føler han har noe uoppgjort i Trondheim.

En som riktignok mislyktes sist.

Men som siden har tatt SK Brann til opprykk, cupgull og to sølvmedaljer på tre sesonger.

Eirik Horneland har vist at han kan reise seg etter motgang.

Spørsmålet er om Rosenborg tør å innrømme at de kanskje må gjøre det samme.

For bunnen er enda ikke nådd…

© Nettavisen