Jørn Sund-Henriksen

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

På Dagsrevyen i går oppsummerte NRK hvordan 2024 har gått for Ukraina i et segment på to minutter. Det var likevel mettet med misvisende informasjon. NRKs hovedkonklusjon var at Russland har tatt store områder i Ukraina. Hele 4000 kvadratkilometer. Som er sju ganger mer enn året før.

Nå kontrollerer Russland 20 prosent av Ukraina.

Det høres jo dramatisk ut. Men dessverre så føyer det seg inn i en lang rekke med misvisende og upresis dekning av Russland, Ukraina og Øst-Europa fra NRKs side. Reportasjen bærer rett og slett preg av at NRK har svært lav kunnskap om krigen.

Her er det mye å ta tak i. Blant annet størrelsen til Ukraina. Som NRK tydeligvis ikke er klar over. 4000 kvadratkilometer utgjør 0,66 prosent av Ukraina. Så når Russland nå nesten kontrollerer 20 prosent av Ukraina, er det opp fra cirka 19,3 prosent året før. Og opp fra 7 prosent som Russland okkuperte før 2022.

4000 kvadratkilometer er sju ganger mer enn året før, men da kan det være relevant å nevne at Ukraina gjennomførte en offensiv store deler av 2023. Den var ikke en strategisk suksess, men Ukraina frigjorde 370 kvadratkilometer i løpet av året. Slik at netto territoriell økning for Russland i 2023 ble på litt over 500 kvadratkilometer.

500 kvadratkilometer er tilfeldigvis det samme arealet som Ukraina erobret i Russland i 2024. Ukraina erobret med andre ord like mye territorium i Russland i 2024 som Russland erobret i Ukraina året før. Jeg vet ikke om det skal trekkes fra Russlands økning i 2024 innenfor NRKs logikk. De nevnte ikke det i alle fall.

Når NRK konkluderer med at Russland tar store territorier, så kan det jo være verdt å ta med kostnaden. Russland har mistet over 400.000 soldater i 2024, for å ta cirka 0,66 prosent av Ukraina. Russland har mistet like mange soldater i 2024 som i 2023 og 2022 til sammen.

Derfor har jeg gjort jobben NRK ikke maktet, og oppsummert 2024 med hensyn til krigen i Ukraina.

Jørn Sund-Henriksen var valgobservatør i Kyiv under Orangerevolusjonen i 2004 og har tjenestegjort i Kystjegerkommandoen. Han har drevet med frikildeetterettning (OSINT) i over 10 år i flere konflikter og er leder i Norsk-ukrainsk venneforening. Bidragene hans er basert på frikildeetterettning, og er dermed en akkumulering og analyse av nåværende tilgjengelig informasjon, med de farene for feilkilder det innebærer.

De første månedene av 2024 fikk ikke Ukraina støtte fra USA og hadde blant annet en ekstrem mangel på artillerigranater. Ved inngangen til 2025 har Ukraina blitt mer selvforsynt og har fått noe økt vestlig støtte.

Året har likevel vært, i likhet med 2023, en tapt mulighet. Hadde Ukraina fått støtte gjennom hele året fra USA, eller en mer solid støtte fra Europa og særlig Norge, kunne flere ukrainske liv og byer vært reddet.

Stansen i amerikansk støtte til Ukraina og Europas manglende vilje til å kompensere for dette, er Vestens største svik i denne krigen. En mangel på støtte som bare kan sammenlignes med våpenembargoen mot republikanerne i Spania under borgerkrigen.

I denne perioden, da Ukrainas forsyningssituasjon var på det mest prekære, var jeg og min makker i Ukrainapodden, Tormod Malvin Sæther, i Ukraina med Fritt Ukraina. Jeg er i kontakt med ukrainere kontinuerlig, men det var ekstra spesielt å være i Ukraina og snakke direkte med dem som sloss eller prøvde å få livet til å gå normalt i krigstid.

Jeg husker spesielt forskeren vi møtte som fortalte at hun fulgte med på appen på telefonen hvilken retning missilene kom fra, slik at hun oppholdt seg i motsatt side av leiligheten.

I denne desperate situasjonen hadde statsminister Jonas Gahr Støre møte med de parlamentariske lederne på Stortinget om økt Ukraina-støtte i april. Til tross for at Ukraina hadde vært sulteforet gjennom mange måneder og var teknisk konkurs, valgte regjeringen å presentere en økt støtte på bare sju milliarder. Hvorav deler av det allerede var allokert til norsk forsvarsindustri.

Den fremleggelsen er det øyeblikket i livet mitt da jeg mistet mest troen på norsk politikk, systemet vårt og vår evne til å respondere på trusler. Det var også da jeg mistet helt troen på Jonas Gahr Støre som statsminister. Han er statsminister i en av Europas mest dramatiske perioder i moderne tid og velger passivitet. I skarp kontrast til de andre nordiske lederne.

Noe jeg nødig snakker om, siden ukrainske myndigheter har en policy på å vise takknemlighet uansett, er hvordan Norge sees på i denne sammenhengen. Ukrainere flest og verden for øvrig har fått med seg hvor enorm sparekontoen vår er. Mens de fleste andre land i verden bare har gjeld og ingenting på konto. Et sitat jeg har hørt, flere ganger, er at den tingen Norge virkelig er best i verden på er å være «selvgratulerende».

Det er en avgrunn mellom vår mulighet til å bidra og det vi faktisk gjør. Heldigvis fikk vi i sivilsamfunnet, sammen med opposisjonen, presset regjeringen til å øke støtten for 2025 til 35 milliarder, fra katastrofalt lave 15 milliarder. De ekstra 20 milliarder vil gjøre en forskjell. Men det er likevel altfor lite i forhold til behovet. Og kommer et år for sent. Starten av 2024 var perioden der Norge burde gått inn og støttet Ukraina substansielt.

Det vi har gjort er å støtte Ukraina mindre enn våre nordiske naboland, samtidig som vi skryter mer av vår innsats. Vi har ingen grunn til å gratulere oss selv.

Les også: Norge er en Ukraina-sinke

Mens vi var i Ukraina falt Avdijivka. En by som har holdt stand siden Ukraina frigjorde den fra russisk okkupasjon i 2015. Byens fall var en direkte konsekvens av stansen i amerikansk støtte og manglende europeisk støtte. Ukraina var omtrent uten artillerigranater og hadde ikke noen våpen som kunne stanse russiske glidebomber.

Ukraina mistet ikke bare en viktig symbolsk by, men store styrker i det slaget. Familier som for alltid vil leve med sorgen av å miste noen på grunn av russisk aggresjon. Trenden har fortsatt gjennom året. I 2024 har ukrainske styrker stort sett vært i en kjempende tilbaketrekning. I tillegg til Avdijivka har de måttet gi opp Vuhledar, Niu-York og mange mindre tettsteder. Kupjansk og Pokrovsk står under press når vi går inn i det nye året.

Etter måneder med russisk fremgang og et stadig sterkere narrativ om at Ukraina ikke kunne vinne, kom årets største overraskelse i begynnelsen av august. Ukraina invaderte Russland og ble det første landet i verden som invaderte og okkuperte territorium hos en atommakt.

Ukrainas invasjon var ikke bare et sjokk for Russland, men også for vestlige allierte. For første gang valgte Ukraina å ikke spørre USA om lov, men gjøre et overraskende strategisk grep som styrket deres posisjon.

Ukraina invaderte med fire brigader. En styrke større enn hele den norske hæren. De fikk endelig gjennomført manøverkrigføring, som var umulig under fjorårets offensiv. De brukte overraskelse, hurtighet og overlegen våpenkraft og taktikk til å ta rundt tusen kvadratmeter av Kursk oblast.

Fire måneder senere har Putin samlet en styrke på over 50.000 bestående av russiske kontraktsoldater, russiske vernepliktige og nordkoreanere. Etter utallige forsøk har de klart å redusere det ukrainskkontrollerte området til omtrent halvparten. Men Ukraina holder fortsatt stand og påfører russerne, og nordkoreanerne, enorme tap.

Les også: Ukraina har invadert Russland

Gjennom bruken av nordkoreanske styrker har russerne i 2024 gjort krigen internasjonal. Det er en eskalering. Det samme er omfattende bruk av kjemiske våpen og omfattende henrettelser av krigsfanger. Denne eskaleringen blir ikke møtt av konsekvenser fra Vesten. Tvert imot pålegger vi Ukraina restriksjoner av frykt for at konflikten skal eskaleres.

Dette er en svakhet som ikke bare russerne merker seg. Også i Beijing følger de nøye med på Vestens støtte og mangel på støtte til Ukraina. Dette er kanskje den viktigste faktoren i deres vurderinger rundt en mulig invasjon av Taiwan.

En av de virkelig gledelige utviklingene i 2024 er styrkingen av Ukrainas forsvarsindustri. De har mangedoblet sin produksjonskapasitet på mange områder. Spesielt droneproduksjon. De har også økt tempoet i utviklingen av nye kapasiteter.

Det er flere årsaker til at dette har skjedd. En årsak er at ukrainerne gjennom første halvdel av 2024 forsto at det ikke er mulig å vinne denne krigen basert på vestlig våpenstøtte. Støtten er for liten, for treig og har for mange restriksjoner. De endret derfor strategi til å i mye større grad satse på å bli selvforsynt. Ukraina har endret hovedfokus fra våpenstøtte til finansiell støtte.

Danmark har begynt med direktestøtte til ukrainsk forsvarsindustri og bidro blant annet til at Ukraina på slutten av 2024 har større produksjonskapasitet for artillerisystemer enn russerne. Norge har også startet direktestøtte, med 500 millioner kroner. Det er et beskjedent tall, men likevel et viktig steg.

I 2024 fikk Det ukrainske flyvåpenet endelig F-16, blant annet som et resultat av trening gjennomført med norske instruktører. Flyene gjør allerede en forskjell, men er fortsatt for få til å gjøre en avgjørende forskjell.

I 2025 vil Ukraina få flere F-16 enn de har piloter til å fly. Det eksisterer ikke en plan for utdanning av flere F-16-piloter for Ukraina i 2025. Den må etableres raskt og her kan Norge spille en avgjørende rolle.

Les også: F-16 i Ukraina har startet med bombeangrep mot russiske mål

Ukraina har vunnet slaget om Svartehavet. Den russiske svartehavsflåten har måttet forlate sitt hovedkvarter i Sevastopol. En havn det russiske imperiet har kjempet om gjennom flere hundre år.

Ukraina har senket en tredjedel av den russiske svartehavsflåten, inkludert en ubåt. Resten av flåten har russerne flyttet til Novorossijsk og Ochamchire i Georgia, helt øst i Svartehavet. Dette har ukrainerne klart uten å egentlig ha en egen marine.

Ukraina har brukt et våpen som er helt nytt i denne krigen. Sjøgående droner som fjernstyres og sprenges ved kontakt. Innovasjonen og teknologiutviklingen i disse dronene gjennom krigen har vært imponerende. Stadig nye generasjoner av sjødronene utvikles og prøves i kamp.

På årets siste dag klarte Ukraina nok en historisk bragd. For første gang ble et helikopter skutt ned av en sjødrone. Ukraina har eksperimentert med både bakke til luft-missiler og maskingevær på sjødronene. De har påført skader på russiske helikopter før, men dette er første gang de har lyktes med å skyte et ned.

Tapet av et helikopter er selvsagt ugunstig for russerne. Men hovedpoenget med denne nedskytingen er at helikoptre er den eneste effektive måten russerne har for å stanse slike droner. Nå skyter de imidlertid tilbake. Derfor blir det mye mer krevende og mye større risiko å angripe disse dronene fremover.

Det er ikke bare i sjøkrigen Ukraina innoverer. De har også begynt å bruke droner for å stanse russiske droner. Både ved bruk av kamikazedroner og droner med haglløp montert på. Dronekrigen blir stadig mer sofistikert fra begge sider, men Ukraina drar ifra på både innovasjon og produksjonskapasitet.

Les også: Putin har tapt slaget om Svartehavet

2024 har vært vanskelig for Ukraina, men om mulig enda vanskeligere for Russland. Stadig flere tegn tyder på en kommende økonomisk kollaps for Russland. Sentralbanken er tom for fremmed valuta. Matvareprisene stiger eksponentielt og for første gang siden 1990-tallet opplever russerne at det er mangel på enkelte varer. Prisene på smør og brød har gått i været.

Russland startet fullskala invasjonen med et underskudd av folk. Det var ikke arbeidsledighet i Russland da. Flere hundre tusen mobiliserte og over en million emigrerte senere, er underskuddet på folk enda større. Det rammer Russlands produksjonskapasitet og evne til å sikre sentrale offentlige tjenester til folket.

Kombinasjonen av stadige angrep på russisk petroleumsindustri og forfallet i russisk infrastruktur forverrer situasjonen ytterligere. Hele den russiske økonomien er nå mobilisert for krigen i Ukraina. Det er ikke bare kostnader til krigsproduksjon som preger økonomien. Erstatning til familien til falne soldater er nå en stor post på det russiske statsbudsjettet.

Et slagfelt der Russlands suksess bekymrer meg dypt er informasjonskrigen. Selv om det ikke går spesielt bra i deres krig for å utslette det ukrainske demokratiet, lykkes de i større grad med å forringe demokratier andre steder på planeten.

Gjennom å finansiere ytterliggående bevegelser på både høyre og venstre side i en rekke land, i tillegg til omfattende destabiliseringskampanjer i sosiale medier, bidrar de til økt konfliktnivå. De skaper ikke konfliktlinjer i landene de påvirker, men forsterker konflikter som allerede eksisterer.

Hvis noen sover for godt om natta, anbefaler jeg å lese Anne Appelbaums siste bok, Autocracies Inc. Den viktigste årsaken til at de lykkes er at vi ikke er bevisst av vi er under påvirkning.

Les også: Sjokkvalg i Romania: Putin vant første runde

Den svarte svanen i 2024 viste seg å være Assad-regimes kollaps. Ingen forutså at det kunne skje og langt mindre at det kunne skje så fort. Heller ikke russerne. Det er pinlig for Putin at han ikke klarte eller ville støtte sin nærmeste allierte i Midtøsten.

Røyken etter Assads kollaps har enda ikke lagt seg, så det er vanskelig å se følgene av den. Men det er liten tvil om at den opplevde verdien av russiske sikkerhetsgarantier har falt. Syrias kollaps kan også påvirke Trumps syn på Putin. Han var veldig tydelig på at Assads fall var et tap for Russland. Hvis Trump oppfatter Putin som svak, kan det endre hans syn på krigen i Ukraina.

Les også: Endelig er skrekkregimet til Assad over

Det er likevel ren spekulasjon å spå hva Donald Trump vil gjøre når han blir president senere denne måneden. Alle som kommer med spådommer gjør nettopp det; spår. Trump er unikt uforutsigbar. Både for oss og for Putin. Det er kommet signaler om at Trump vil fortsette støtten til Ukraina, men hvem vet.

Dette er også årsaken til at både russerne og ukrainerne har pøst på ved fronten i det siste. Russerne prøver et stormløp for å ha et best mulig utgangspunkt 20. januar. Putin er også veldig opptatt av å ta tilbake territoriet i Kursk innen den datoen. Det tror jeg ikke han klarer. Selv med nordkoreansk hjelp.

Jeg tror ikke det er umulig at det kommer nye overraskelser i løpet av januar. Om Ukraina har noen enheter i reserve er det mulig de prøver en offensiv operasjon før Trump tar over. Både for å forbedre sitt forhandlingsutgangspunkt og for å slå hull på narrativet om at Russland er ustoppelig.

Årsskiftet markerer også flere jubileum. 1. januar var det 33 år siden Sovjetunionens oppløsning, 31 år siden Russlands invasjon av Tsjetsjenia og 25 år siden Putin ble president i Russland etter å ha begått folkemord i Tsjetsjenia i 1999 som statsminister.

I år markerte årsskiftet at gassavtalen mellom Ukraina og Russland gikk ut. 1. januar stanset Ukraina gassleveransene fra Russland som gikk gjennom Ukraina. Paradoksalt nok har de pågått gjennom hele krigen. Dette har særlig rammet Ungarn, Slovakia og Østerrike. Tre av de mest russiskvennlige statene i Europa. Men et område som er rammet spesielt hardt er den russisk-okkuperte delen av Moldova som heter Transnistria.

Transnistria har vært et russiskstøttet skinnregime siden Russland støttet dem i borgerkrigen i 1991 og sørget for å få til en frosset konflikt som ga Russland kvelertak på Moldova. Nå er Transnistria i knestående med mangel på energi. Kanskje er fallet av Transnistria den svarte svanen i januar. Det vil være nok en ydmykelse for Putin.

Inngangen på 2025 kan vel oppsummeres med at det er det mest sikkerhetspolitisk ustabile året vi har gått inn i siden 1992. Kanskje med unntak av 2022. Selv om de færreste på nyåret trodde at det skulle bli krig i Europa innen to måneder.

Nå er det gått tre år. 2024 har vært vanskelig for Ukraina. Men enda vanskeligere for Russland. Selvsagt kan Russland beseires og dette året kan være det avgjørende. Det krever imidlertid et taktskifte i vestlig støtte til Ukraina. Vi bør begynne med oss selv. 35 milliarder er vesentlig bedre enn 15 milliarder Men langt fra nok og langt fra hva vi har mulighet til å gi. Det handler om vår egen sikkerhet.

© Nettavisen