Erik Stephansen, politisk redaktør i Nettavisen

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Eller formulert på en annen måte:

Hvor går grensen mellom det som er ren mishandling og trakassering – og det som må til av krav og disiplin for å bli en toppidrettsutøver?

Jeg skal komme tilbake til spørsmålet lenger nede.

Men først til fortellingen vi fikk høre fra Jakob Ingebrigtsen i retten i Sandnes – 24-åringen som i dag kom rett fra to gull i innendørs-VM i friidrett i Kina for å forklare seg i saken mot hans far.

Jakobs versjon av historien er først og fremst en fortelling om frykt.

Les også: Hevder de ble forfulgt i USA

Jakob Ingebrigtsen starter med å si at han alltid har vært en del av en stor familie, som holdt seg mye for seg selv.

At oppveksten var knyttet til følelse av frykt. At han hadde ingen fri vilje, hadde ingenting han skulle sagt. Fryktkultur og manipulasjon er begreper han tidlig kjente seg igjen i.

Delvis aksepterte han der, forteller han. Delvis valgte han allerede på barneskolen å ha all fokus på idrett, vekk fra det sosiale, bursdager og avslutninger og slikt.

Delvis fikk han vite av tiltalte at han aldri ville bli til noe hvis han ikke gikk på trening.

Les også: Har ikke kontakt med moren

Derfor underordnet han seg. Fordi det var lettere å bare holde meg innenfor rammene – ikke utfordre noe. Det var nemlig få konkrete regler i hjemmet, man måtte bare være «innenfor»

Derfor ble det en oppvekst preget av stress.

(Jakob Ingebrigtsen har tidligere forklart at han kalte sin far for pappa fram til 11-årsalderen. I NRK-serien «Team Ingebrigtsen» blir han bare kalt Gjert. I retten i dag bruker Jakob nesten utelukkende «tiltalte» om sin far).

Mange ganger skjønte ikke unggutten Jakob hva som gjorde at noe gikk helt fint ene dagen, og ikke den andre.

Om han hadde det gøy eller ikke gøy, om han så på TV eller ikke så på TV, alt kunne nemlig brukes mot ham. Det var forskjellig fra dag til dag, eller fra gang til gang.

Les også: Derfor fortalte løperbrødrene om volden

Hvordan kunne det konkret uttrykke seg? ville aktor Angjerd Kvernenes vite.

Løsningen var å gjøre så lite som mulig. Late som han ikke spiste når han kom hjem fra skolen. Eller skjule at han så på TV.

Litt senere la venner merke til at Jakob skvatt til hver gang han fikk telefon. Da måtte han skynde seg vekk fra dem – så det ikke ble oppdaget at han var med venner.

Hjemme måtte han alltid være i stua. Han fikk ikke lov å gå inn på rommet sitt, for å være alene. Måtte være under oppsyn.

Hvordan reagerte du da raserianfallene kom? ville aktor vite.

Stort sett ved at han frøs til. Gjorde minst mulig, for ikke å provosere, for at det skulle gå fort over.

Jakob blir spurt om hvordan han........

© Nettavisen