Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Boligdebatten har gått en runde i Moss Avis de siste ukene.

Tage Pettersen (H) ville forenkle kostnadsdrivende byggekrav. Ann May Noomi Martinsen (Rødt) advarte mot å ofre bokvalitet for volum. Sist ute var Barham Azadi (SV), som pekte på at vi ikke kan ønske at folk skal bo hjemme til de er 90, samtidig som vi bygger boliger som slutter å fungere når kroppen blir 80.

Jeg er enig med Azadi i prinsippet. Men jeg har noe ingen av de tre foreløpig har bidratt med i denne debatten: Hva som faktisk skjer når prinsippet møter virkeligheten.

Boligprisene er et reelt problem, og unge i dag har langt tøffere adgang til boligmarkedet enn tidligere generasjoner hadde. Vi trenger flere boliger, raskere bygget, til lavere kostnad. Det er vi ikke uenige om.

Men jeg er uenig i at tilgjengelighetskrav som heis er stedet å kutte. Jeg har et konkret eksempel som viser hvorfor – og det handler ikke om at kravene er for strenge, men om at kravene som allerede finnes, sjelden følges godt nok opp.

Et sameie bygget for å vare – på papiret

Et sameie i Haugesund ble regulert i mai 2007 med et eksplisitt krav om universell utforming for området. Byggene sto ferdig i 2008, under den gang gjeldende forskrift (TEK97), som riktignok stilte et noe svakere og mindre presist tilgjengelighetskrav enn dagens regelverk – men som likevel krevde trinnfri atkomst til bygning med boenhet. På toppen kom det lokale reguleringsvedtaket, som forsterket dette ytterligere.

Jeg gikk forbi et av inngangspartiene i sameiet nylig. Et flott, nytt........

© Moss Avis