Dette er en gjestekommentar. Den gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger.

Hva er morsomt, og når er det lov å le? Det er det store spørsmålet.

Rød Ungdom er i hardt vær etter at de var ute i sosiale medier og tøyset med bombingen av den amerikanske ambassaden i Oslo. Reaksjonene er mange og sterke. Sentralstyremedlem i Rødt, Joachim Espe, åpner sågar for å kutte båndene til ungdomspartiet.

Det hører med til historien at voldshumor ikke er en ukjent sjanger der i gården. Etter attentatet mot Charlie Kirk i september publiserte daværende RU-leder Amrit Kaur en videosnutt hvor hun smilende spøkte med drapet.

Organisatoriske prosesser i partiet Rødt skal de få ha for seg selv. Jeg er mer interessert i dynamikken som oppstår når man prøver seg på en drøy vits i vår hypermoraliserende samtid. Det gjentar seg stadig: Noen forsøker å være morsomme, men bommer kanskje en smule – og hylekoret er i gang. En sleivete kommentar? Du må gå på dagen. Et politisk ukorrekt ordvalg? Si fra deg alle tillitsverv umiddelbart. En smakløs morsomhet? Offentligheten er et bedre sted uten deg.

For å ta det opplagte først: Å spøke med vold er selvsagt ikke det samme som å støtte voldshandlinger. Å tøyse med kriminalitet er fullt forenelig med å ta avstand fra det. Man kan saktens diskutere hva som er morsomt og ikke, men mange er forbausende raske med å sette seg på sensurtoget når noen forteller en dårlig vits.

De melder seg mer enn gjerne frivillig som moralske overdommere. Man kan ikke vitse om voldtekt! Man kan ikke tulle med terror! Man kan ikke gjøre narr av kirken! Jo, selvsagt kan man det. Og vi skal det, fordi tøys og satire i sin kjerne er maktkritikk, og en nødvendig del av demokratiet. Mange har ikke friheten til å kødde med autoriteter eller ironisere over hvor jævlig det står til her i verden. Da har vi kanskje et ansvar for å gjøre det vi som kan.

Når man sparker fra seg, bør man helst sparke oppover. Det er usjarmerende, om enn ikke ulovlig, å verbalt sparke noen som ligger nede. Men hvem skal vurdere hvem som ligger hvor? Hvis du ligger på gulvet i ballsalen og teller gullmynter mens prinsen stryker deg over håret, er du fortsatt høyere opp enn de fleste av oss.

Etter at kronprinsesse Mette-Marit omsider ga et intervju til NRK om sin involvering med den overgrepsdømte finansmannen Jeffrey Epstein, har det florert av parodier i sosiale medier. Noen av dem er morsomme, andre ikke – men alle har livets rett. Hvis noen skal vernes fra forsøk på humor fordi de tilhører kongefamilien, eller fordi de har en sykdomsdiagnose eller andre utfordringer i livet, så får vi et større problem som handler om ytringsfrihet.

Latter er en fysisk impuls, ikke noe du slipper løs etter en nøye utredning av hva som er moralsk riktig å le av. Det er derfor timing er så viktig i humoren. Og som regel ler vi fordi komikeren peker på noe som er veldig sant, helt uavhengig av om man er enig eller ikke.

Men man kan jo ikke tøyse og samtidig ha troverdigheten i behold, er det noen som påstår. For min del kan man gjerne framsette kritikk med glimt i øyet og ironi som virkemiddel. Det tror jeg flere med hell kunne benyttet seg av.

Den beste humoren er intelligent. Det krever også intelligens hos mottakeren, noe avsender naturlig nok ikke kan ta ansvar for. Det er en interaksjon hvor mottaker bidrar med halvparten og vel så det. Akkurat som jeg ikke kan kontrollere denne tekstens ferd ut i verden etter at jeg har sendt den fra meg. Jeg aner ikke hva du som leser legger til av egne tolkninger ut fra dine perspektiver og erfaringer.

NRKs satireprogram «Nytt på nytt» spøkte med terrorangrepet i Israel og den påfølgende bombingen av Gaza i oktober 2023, kort tid etter angrepene. Kringkastingsrådet mottok over 600 klager på den sendingen. Til tross for at hele konseptet er å tulle med dagsaktuelle saker, ble dette for tett på at hendelsene fant sted, mente klagerne. Dessuten var det smakløst.

Jeg mener derimot det er viktig å kunne le av hvilket som helst tema, også krig og annen menneskelig lidelse. For det er i grunn ikke de døde barna man gjør narr av, men de som dreper dem. En rasistisk vits gjør som regel narr av rasisten, ikke folk som er mørke i huden. En såkalt homovits gjør narr av homofobe, ikke de som er homofile.

Det betyr selvsagt ikke at den som ytrer seg er uten ansvar. Det fins gråsoner hvor hat og mobbing er forkledd som humor. «Jeg forsøkte bare å være morsom» er en dårlig unnskyldning når man har såret noen. Samtidig er det slik at hvis humor aldri treffer noen ømme punkt, og ikke svir for noen som helst, så er poenget borte.

Verden er i krise, og jeg ser ikke hvordan det hjelper å møte den med humørløs moralisme. Vi både kan og bør tulle med det meste. Hvordan skal vi ellers holde ut?

© iTromsø