Hvorfor publiserer jeg?

Dette er en gjestekommentar. Den gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger.

Hvorfor skriver jeg? Det spør George Orwell seg i et kjent essay. Selv har jeg et rimelig avklart forhold til hvorfor jeg skriver. Det jeg derimot spør meg iblant, er hvorfor jeg publiserer. Det er ingen nyhet at det offentlige ordskiftet har hardnet til, og at kloakken renner fritt i en del kommentarfelt. Så hvorfor utsette seg for det?

Synlighet koster, og for kvinner koster det litt ekstra. Justisen er generelt hardere for oss. Menn som begår feil, fortjener å miste jobben. Kvinner som gjør det, fortjener å dø. Menn man er uenig med, er idioter. Kvinner man er uenig med, skal voldtas. Skriver en kvinne om morskap, får hun vurderinger av egne evner som mor i retur. Skriver hun om seksuell trakassering, vurderer trollene hvor pulbare hun selv er.

Kvinner under 30 år er hardest rammet av hat og trakassering på nett, rapporterte Likestillings- og diskrimineringsombudet i 2021. Ombudet beskrev dette som et stort demokratisk problem. De påpekte at det er ikke bare den som utsettes for hets som trekker seg fra debattene – det gjør også andre som ser hva som skjer når man uttrykker meningene sine på nett.

Også menneskerettighetsorganisasjonen Amnesty har kartlagt netthets i Norge og andre land. Tendensen er den samme overalt: Kvinner er mer utsatt for hets og hat enn menn. For mange gjør det at de trekker seg unna samfunnsdebatten, fordi kostnaden med å delta blir for høy. Kvinnelige norske politikere forteller at det er enkelte temaer de unngår å debattere av frykt for represalier.

Selv om noen av de groveste sakene har ført til domfellelser, har netthets jevnt over få følger for de som står bak. Internett er fortsatt et anarki, og for mange et «treningssenter for hatmusklene». Å hetse og skremme i kommentarfelt og direktemeldinger er bokstavelig talt gjort med et tastetrykk. De som blir utsatt for det, bærer stort sett konsekvensene alene.

Jeg kjenner det igjen fra min tid som journalist. Kvinner er konsekvent vanskeligere å få i tale enn menn. Fortsatt er dette noe mediene sliter med, tross kjønnsbalanse i redaksjonene. I norske aviser blir menn både nevnt og brukt som kilder oftere enn kvinner. Jeg merket meg at dette også gjaldt helt ukontroversielle saker. Fra en uskyldig «fem på gata» til en opphetet politisk debatt – det er tilsynelatende mye lettere for menn å stille opp. Det skaper en ond sirkel hvor kvinner er mindre medievante i utgangspunktet og har større terskel for si ja, og så får de negative erfaringer hvis de først tør å hive seg utpå.

Slik jeg leser dynamikken i kommentarfelt, kommer de stygge kommentarene ofte automatisk og uavhengig av hva som er saken. Du risikerer negativ tilbakemelding på utseendet ditt, seksualisert oppmerksomhet eller uproporsjonalt sinne uansett hva du uttaler deg om. Mange gidder ikke, og det skjønner jeg godt.

Selv får jeg mange kommentarer som har et stykke igjen før de bikker over i hets og hat, som bare er usaklige og til dels barnslige. Likevel er de ubehagelige. Fordi de går på person. Fordi det jeg skriver blir mistolket og vrengt på. Jeg tåler å bli kalt «nisse». Ubehaget er knyttet til mangelen på sjenanse hos de som slenger ut karakteristikker om folk de ikke kjenner i det offentlige rom. Deres opplevde berettigelse, og min følelse av å være fritt vilt.

Anne Bitsch skriver om ytterpunktet i dette. Som kvinnelig forfatter bak bøker om ekstremisme, drap og vold, løper hun en stor personlig risiko. I Klassekampen beskriver hun hvordan hun tilpasser seg: «Det er lenge siden min adresse og telefonnummer var offentlig tilgjengelig. De siste par årene har hjemmesidene mine blitt et digitalt spøkelseshus; jeg annonserer ikke lenger når og hvor jeg har foredrag og forfattersamtaler. Uten å ha tatt et aktivt valg har det blitt til at jeg bare sender tekster til venstresidens og den akademiske elitens aviser, fremfor den bredere offentligheten. Innlegg i sosiale medier publiseres i vennemodus. Det er enklest slik.» Nettopp dette er problemet, enten man blir utsatt for hat og trusler eller ubehagelige slengkommentarer: Det er enklest å bare la være å ytre seg.

Samtidig er ytringsrommet større enn noensinne, for oss alle. Så har ikke kvinner selv et ansvar her? For å mote seg opp og ytre seg? Både ja og nei. Ofte får vi kvinner sånne oppfordringer om at vi må ha trua på oss selv, at vi må rope høyere, at vi må være forbilder for de som kommer etter. Samtidig er kvinner fortsatt sosialisert til å ville bli likt og ta ansvar for god stemning. I det virkelige liv er kvinner dessuten mest utsatt for drap, vold og seksuelle overgrep. Med det i mente, kan man vanskelig møte aggressive eller truende meldinger med et skuldertrekk.

Å skremme noen vekk fra debatten, bør koste mer enn å delta i den. At kvinner er usynlige i det offentlige ordskiftet, kommer også med en høy pris.

© iTromsø