Stein-Gunnar Bondevik

Dette er en gjestekommentar. Den gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger.

Stein-Gunnar Bondevik er direktør stab og strategi hos Fornybar Norge.

Å ha et dilemma er problematisk. Men har du et «kvadrilemma» er du på riktig dypt vann. Fire problem på samme tid. Sånn er utsikten når oljebransjen titter ut av vinduet for tida. Det er vanskelig nok å levere billig, bærekraftig og stabil energi, kjent som «trilemmaet». Nå har sikkerhetspolitikk kommet som et fjerde problem.

I rapporten «Europas energikvadrilemma», lagt fram av Offshore Norge denne uka, fremkom det at mye av oljen og gassen som i dag leveres til Europa stammer fra regimer som preges av mangelfullt demokrati, stor grad av korrupsjon, ufrihet og lav politisk stabilitet. Om vi i Norge skulle slutte å lete etter olje og gass, vil avhengigheten av disse regimene, og dermed den sikkerhetspolitiske risikoen for Europa, øke.

Måten Europa søker å løse dette på er å satse på økt selvforsyning av energi, gjennom massiv satsing på fornybare kilder. Dette åpner imidlertid for en ny sikkerhetsrisiko, ifølge rapporten, ettersom en slik satsing krever mangedobling i mineralbruk, og det er det i dag bare Kina som kan levere på. Dermed bytter man bare ut avhengighet av tidligere uønskede leverandører med en ny, sies det. Problemet er det samme.

Det er sikkert ikke noe problem å legge inn flere dilemma i problemstillingen, slik at vi får kvintilemma eller sextilemma. Det er så mye som skjer på den sikkerhetspolitiske scenen akkurat nå at avveiningene står i kø. Felles for de fleste er at tid er en knapphetsfaktor, ettersom vi står midt i en klimakrise. Og en naturkrise. Og en energikrise. Og en sikkerhetspolitisk krise. Og en konkurranseevne-krise.

Da sitter vi igjen med det egentlige dilemmaet, det store dilemmaet: Hvordan bevarer vi oss selv i alt som haster? I debatten som fulgte da rapporten ble lagt fram, snakket både Terje Aasland (A) og Peter Frølich (H) om at «de voksne i rommet», altså styringspartiene, må finne sammen og få ting gjort. De ble mildt irettesatt av Hildegunn Blindheim i Offshore Norge som minnet om at de som protesterer på vegne av naturen gjør en viktig jobb.

Jeg tror egentlig ikke det er så vanskelig å få mange, kanskje til og med flertallet, av folket til å skjønne at det haster å gjøre noe med disse krisene. Det aller enkleste akkurat nå er muligens sikkerhetspolitikken – alle skjønner at det er alvor når ukrainere bombes daglig bare en liten dagskjøring fra vår sørlige grense. Og enda mer alvorlig blir det når det vi trodde var vår store beskytter ikke klarer å bestemme seg for hvem som skal beskyttes.

Men det er likevel mye som skal gjøres dersom vi skal minimere risikoen for å bli en del av Nordvest-Russland. Og for at ting skal gjøres i et demokrati må tilstrekkelig mange bli enige. Ikke bare det – en av de virkelig vakre tingene ved vårt styresett er at det også er designet til å ivareta mindretallets interesser. Alle skal bli hørt, alle skal ha muligheten til å påvirke. Med «alle» menes her både mennesker, dyr og naturen i stort. Alle har rettigheter nedfelt i loven.

Det fins noen – særlig menn på min alder – som mener at vi hører og utreder altfor mye og altfor lenge. At vi ikke har kommet oss ut av Tornerose-søvnen ennå, at vi agerer som om den dype freden fortsatt rådet. Europa skriker desperat etter mineraler, for eksempel, mens Norge har verdens tredje største forekomst av sjeldne jordmetaller. Likevel går det tiår før spaden kommer i jorda. Altså; det hender at selv menn på min alder har et poeng.

Det vi likevel glemmer er at denne iveren etter å kaste forvaltningsprinsipp over bord bare gjelder når det ikke rammer egne verdier. Enn hvis det kom en transformatorstasjon på nabotomta, uten at du ble hørt? Hva om regjeringen la en jagerflybase på Langnes, uten noen form for prosess? Tenk om man bare bygde Nord-Norgebanen uten å spørre noen av de berørte hva de synes om traseen? (muligens et dårlig eksempel …)

Det fins land der myndighetene bare gjør slikt. Gudene skal vite – de får det gjort. Bygg, reis deg. Noen blir imponert og tenker: Hvorfor gjør ikke vi det samme? Andre tenker: Hvis vi gjør det på den måten mister vi oss selv. Rettsstaten, demokratiet, medbestemmelse, selve samfunnet – alt forsvinner om vi gjør det slik. Vær sikker.

Likevel må vi nå erkjenne at vi må endre oss. Hvis demokratiet og rettsstaten er noe tess, må vi bevise det nå. Vi må bevise at vi kan komme sammen og bli enige, vi må vise at også demokratiet har hurtigspor. Vi må vise at vår evne til dialog og til å vise respekt for mennesker og natur også kan romme en prioritering – alt kan ikke være like viktig, samtidig.

Autoritære stater er på jobb hver dag for å stikke kjepper i hjulene våre. De er nær ved å lykkes – det er bare så vidt vogna triller.

© iTromsø