Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Han er sky. Viser lite vilje til å prate. Men jeg gir meg ikke. Denne mannen må jeg snakke med.

Flere enn meg ønsker forklaring på hvorfor han gjør det han gjør.

Mobilen ringer en dag. En turgåer i Djupadalen har observert personen som svinger spaden. Jeg er på jobb og spisser ørene.

«Han holder på i Lionsløypa nå. Jeg gikk nettopp forbi».

Lionsløypa. Jeg kjenner folk som gikk på granitthellene der sommeren 1976, og andre som skal følge etter i årene som kommer og tenke på den spesielle VM-sommeren 2026.

Den som har satt så fine spor hos hver og en. Den som ga oss togetherness, som Erling Braut Haaland sa da han lette etter ordene.

Det er ikke tapet mot England vi vil huske best, men hvordan det umulige ble mulig. Hvordan vi rodde, malte flagg i fjeset, tørket tårer og delte noe større enn oss selv.

På hverdagens steinheller kan vi huske hvor glade vi var, at vi tapte med stil og hodet hevet. Hvordan vi ble løftet av stolthet over noe vi har felles.

Var ikke til å kjenne igjen

Var ikke til å kjenne igjen

Når telefonen ringer den dagen om mannen i Lionsløypa, slenger jeg på meg jakken og hiver snart etter pusten. Med blokk og kamera i turløypa.

Der sto han. Mannen midt i 70-årene sluttet ikke å grave, selv da jeg ba om et ord og to.

Han ønsket ikke oppmerksomhet, særlig ikke fra en journalist.

Men hadde jeg sagt A i avisen, måtte jeg si B for leserne.

Han fortalte........

© Haugesunds Avis