Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

HAUGESUND: Plutselig kommer det en kvinne bort til meg. Hun jobber med kommunikasjon & sånn og gir meg en klem og spør:

– Hvis noen skulle dannet Haugesundskameratene, hvem burde vært med i det bandet, spør hun smart.

Det er en besnærende tanke.

Først og fremst håper jeg aldri sivilisasjonen tvinger oss i et slikt spor.

Verden har mer enn nok med Stavangerkameratene.

Det er lett å ta på seg de kritiske brillene, dyppe den surmagre kritikerpennen i slakterens blekk og gi dagens festivaler det glatte lag.

De har blitt så like, de har blitt så strømlinjeformede og glatte. Ikke bare de forventede logoene, ikke bare den åpenbare bookingen av band som dryppes til offentligheten som om det var en ny pave på gang. Ikke bare den kommersielle sell-outen hvor sterke merkevarer vil sole seg i ungdommens glans.

Og lineup-en er ikke rare greiene. Hva med bandene? Eller vent; det er jo nesten ingen band lenger. Det er artister som seiler under fornavn eller kallenavn. I beste fall med en ekstra bokstav. Dagny, Astrid S, Kamelen, Tobias Sten, Susanne Sundfør (dritbra) og Cezinando.

Er det absolutt ingen som spiller i band lenger?

Og ikke nok med det; ofte får man en fornemmelse av at dagens artister ikke vokser ut av gutte- og jenterom, garasjer og slitte, kommunale øvingslokaler, som er nedleggingstruet, men heller er et produkt av en markedsanalyse som noen smartinger forstår de må ha sin........

© Haugesunds Avis